God jul!

Jeg ønsker alle en GOOD jul, måtte den bli fredelig og god <3

I dag er det 21. desember, i dag tar mayakalenderen slutt. Vi får prøve å kjenne etter, eller se, hva som er i endring/har skjedd. Det er nok mye hvis vi tenker over det igrunnen. Tror jeg... Men at jorda plutselig går under har jeg vanskelig for å tro.
GOD JUL!

Peace & love

Tro, håp og kjærlighet

Dette er den samme filmen som jeg la   ut for et par dager siden, men med noen endringer. (Jeg har lært meg et redigeringsprogram! Endelig! :-D

 

Denne deler jeg i et ønske om å kunne åpne for å kunne snakke om psykisk smerte. Det er noe som gjelder alle, sånn er livet, men det er tabu. Men det er sånn det er.
Og til dere som sliter psykisk, og med psykisk sykdom; det finnes lys i enden av tunnelen selvom det ikke syntes. Gode dager finnes.
Det er en sår og naken film, vennligst ikke se den hvis du ikke kan vise respekt for det.

Peace & love
:-)

 

 

 

 

 

 

 

Barbara Rex prøver å få venner - Forsøk 2

Barbara Rex fikk avslag på første besøk. Men hun gir ikke opp! Her har hun svart på en annonse til. Og det kommer frem at hun er fra Froland...

Barbara Rex prøver å få venner - Forsøk 1

Jeg har nettopp funnet ut av hvordan man kan klippe sammen videoer.

Dette er en serie der "Barbara Rex" (hun bruker bare 'Rex') prøver å få venner. Hun har veldig vanskelig for å få venner, og spesielt å holde på de i mer enn tre minutter, men nå har hun begynt å lese kontaktannonser for folk som søker venner.

Rex liker å vise frem bicepsen til folk, og slå ned Frolendinger.

Nå har Rex svart folk som søker venner, og dette er hennes første forsøk på å få en venn:

Tips og lekser

God dag!

Nå har jeg ikke skrevet noe her på kjempelenge. Tankene er liksom for ustabile til at jeg kan sette meg ned og skrive om samme temaet i mer enn to setninger. Og kanskje litt lite engasjert i tankene mine? Vet ikke.

Uansett; jeg har ikke slutta å blogge! Og jeg tar gjerne imot tips til noe å skrive om. Eller noe å gjøre som jeg kan skrive om. Gjerne gi meg lekser. Så jeg kan skrive her om hvor flink jeg er til å jogge eller noe. Jeg hadde nemlig en periode der jeg håpte på at jeg hadde blitt treningsnarkoman. Jeg ble avvendt ganske fort... Så nå kan jeg liksom bare skrive om hvor lite jeg tenker, hvor trøtt jeg er,  hvor lat jeg er, også spiser jeg mer usundt også. Så om noen kan gi meg i lekse å løpe litt mer, samle litt tanker og spise mindre godteri sånn at jeg kan skrive om det, så hadde igrunnen det vært fint. Og andre utfordringer.



Jeg håper på mer energisk vær fremover. Jeg har virkelig sett frem til høsten. Dette er for noen uker siden på et sted jeg pleier å være:

Jeg gleder meg til nestegang til  blir sånn vær. Det er bra.

Igjen; tips og lekser taes imot med takk!

Peace & love

Havet lever



Jeg forguder havet. Det har jeg alltid gjort.

 Da jeg var liten var vi mye på en hytte vi hadde på Lyngør. Der jeg hadde sovereom hadde jeg vinduet rett ved der  jeg hadde puta. Jeg hadde vinduet åpent, og hver morgen våkna jeg opp til havutsikt og lukten av sjø. Stort sett satt Pus i vinduskarmen og vekka meg, og sa hei.  Mange ganger våkna jeg til lyden av en sjekte med en måkesverm rundt da naboen hadde vært ute og fiska. Og jeg VISSTE SÅ godt da hvor eksklusivt dette var, og kjente på hvor heldig og takknemlig jeg var for å kunne oppleve dette. Jeg våkna alltid før de andre i huset, så jeg gikk opp til min mormor som var nærmeste nabo og spiste frokost hos henne  etter et bad, og hørte på kassettene hennes. Vi så utover havet og nøt været – det vakre været på sjøen, uansett hvordan været var. Jeg syns det var så merkelig da folk kalte storm og regn for «uvær» med en sånn negativ tone. Det var jo det beste! Det er de beste minnene jeg har, og de er SÅ gode!  Jeg er så takknemlig for at jeg har de! Sånn var det i store deler av året i mine første 17 år, før vi solgte det huset. Men havet forsvant  ikke av den grunn, og jeg har den samme eksklusive muligheten til å se havet så ofte jeg vil. Og det er ofte! Fortsatt syns jeg vind og storm er det aller beste, og jeg er glad for at det er høst.

Det siste året har jeg tatt noen bilder fra et sted ved havet der jeg pleier å være. Jeg  har et kamera som er/var vanntett.

Jeg legger ut noen bilder jeg har tatt fra alle årstider det siste året. Jeg er en amatørfotograf, og det eneste jeg kan på kameraet er å trykke på «on», og den knappen man trykker på når man skal ta bildet. Men jeg er godt fornøyd med at jeg i det minste kan dèt.

 

 

 

 

Dette er på vei ned til der jeg pleier å være når jeg ser på havet:

 

 

 

 

Dette er tatt med mobilen. Jeg syns det var så fint med solstrålene som trengte seg gjennom skyene.

 

 

 

Dette er tatt på samme dagen, men med vanlig  kamera:

 

 

 

 

 

Dette tok jeg i vinter, det var skikkelig storm, og det var en helt fantastisk opplevelse(!!):

 

 

 

 

 

Dette er fra høst 2010, tror jeg. Jeg får et skikkelig kick av å være ute i halvmørket i et vær fult av liv:

 

 

 

 

 

Her bader jeg, mens nevøen min hiver ut brød til måkene. Det var også et kick - å svømme rundt med en hel haug av brødbiter og måker rundt meg:

 

 

 

 

Her begynner skumringstimen:

 

 

 

 

Her pleier jeg å plukke blomster og ta med en liten stein som jeg gir til folk. Slik fungerer lykkesteinen: hold den i hendene og tenk på gode minner, noe du er takknemlig for, noen du er glad i, noe du er flink til, og noe du er glad for.

 

 



 

Dette er tatt i vår på mitt hemmelig sted som jeg kaller "Flekken". For det er bare en flekk med gress som ligger helt utrolig vakkert og spesielt til midt i en fjellskråning:

 

 

 

Dette er også tatt på Flekken, men til motsatt side. Her har jeg tatt bilde av  skyggen min i en yogastilling. Jeg må innrømme at jeg ikke fikk benet så høyt opp, men det går an å jukse litt

med skygger:

 

 

Dette er meg ute en vinternatt. Rett frem er havet, men det syns ikke her. Jeg er en del ute ved havet om kveldene og nettene, spesielt om høsten og vinteren. Da er det en helt annen stemning der.Veldig skummelt og veldig rolig på samme tid

 

 

 

 

Jeg er så takknemlig for havet og alt det gir. Se at noe er i bevegelse og endring. Tankene havet gir meg.

 

Tusen takk!



Høstkolleksjonen fra Heftingsdalen

Da har høstkolleksjonen fra Heftingsdalen kommet. Heftingsdalen er en søppelplass med en gjenbruksbutikk på, så der kan man komme og bytte. Jeg fant mye for en billig penge. Her kan jeg bruke tilbehøret på forskjellige måter, kombinere,  så jeg kan bruke de samme klærene både til jobb og fest.

 

 

Her har e då gjort mæ klar for stevnemøte ; får e ikkje napp nå, så vettkje e å som nappæ!!

 

 

 

 

 

 

 

Her har jeg tatt av hatten og skjerfet, og er klar for å gå en formiddagstur ut på byen:

 



 

 

 

Her har jeg fått på mine lekre nye sko som kanskje passer best til selskap, men kan også brukes hvis jeg skal være litt ekstra fin til vanlig:



 

 

 

Dette er den samme kjolen, bare uten noe som helst tilbehør, perfekt til bruk i kirka:

 

 

 

Her har jeg byttet ut kjolen med en topp og et skjørt. Jakken er også byttet, og skoene tatt av. Å vaske er ikke alltid like gøy, men et flott antrekk - og vips - så kan jeg føle meg litt sexy mens jeg vasker, og jobben blir straks mer lystbetont:

 

 

 

Det skal ikke mer til enn å bytte jakke og belte, så er jeg klar til å dra til kontoret:

 

 

 

 

 

SE(!) - her  matcher antrekket til kontorarbeidet:

 

 

 

 

Her er veska bytta ut, og jeg har gjort en snasen "vri" med håret på hatten.:

 

 

 

 

Se det, - få antrekk kan brukes til så mangt, og kan kombineres til all slags bruk! Ta en tur til Heftingsdalen og bli ny (med brukt)!

Det var sesongens  garderobetips fra meg.

Sminketips kommer senere.

 

 

 

 

 

 

 

 

Angst

Som sagt vil jeg bruke en del av bloggen til å skrive om mine erfaringer både som psykisk syk, hvordan jeg har takla- og nå takler mine symptomer, mitt møte med psykiatrien, ansatte, behandlingsformer, medpasienter , og legge ut generell info om psykisk helse, psykiske lidelser, psykiske sykdommer, symptomer, og prøve å åpne for å snakke om- og diskutere dette.

 

Jeg tror alle mennesker kan kjenne noe på angst i mer eller mindre grad, i kortere eller lenger perioder i løpet av livet. For noen som har det i helt milde former kan takle det helt greit uten engang å være bevisst på det, for noen kan det prege et menneske i større grad, og for noen kan det bli et så stort problem at det blir en psykisk lidelse. Mange psykiske sykdommer har angst som et symptom. Det finnes flere former for angst, noen av dem er; sosial angst, generalisert angst, panikkangst, posttraumatisk stresslidelse, tvangslidelse, blant fler.

 

Hva er angst?

 

Jeg vil prøve å forklare kort om angst på en lett forståelig måte, så langt jeg får det til.

Det finnes som sagt flere former for angst. Det er i flere forskjellige «varianter», og kan utløses av ulike årsaker. Og noen ganger blir det heller ikke utløst av noe, «det bare er der». Det kan være biologisk, oppvekst, det kan  komme av traumer, og som sagt er angst et av symptomene i mange av psykiske sykdommer. Vel, som sagt vil jeg prøve å fortelle om dette på en kort og grei måte;

 

 

 

 

Det som skjer i kroppen når man har angst, uavhengig av hvilken form for angst det er, er at man får samme følelsen man får som når man er redd. Man blir redd, men ikke av en reell fare. Likevel gjør kroppen seg klar for å flukte fra en fare, eller angripe faren. Jeg kan prøve å sammenligne det med hvis man møter på en løve. Man blir livredd. Kroppen gjør seg klar for flukt- eller angrep. Blodet «forlater» de delene av kroppen som ikke trenger det i en faresituasjon. Som fordøyelsessystemet, hodet, o.l., og det samler seg i de store muskelgruppene som trengs når man er i en fare. Men når man ikke er i en reell fare, kalles det angst. Man kan hyperventilere, bli klam og svett, føle frykt, bli urolig, blant annet. Men det kan også være helt «usynlig» for omverdenen.  Altså er angst å reagere på en fare som ikke er der.

Hva kan man gjøre for å flukte fra en fare som ikke er der?  Det er det veldig mange som ikke vet, og det er veldig mange som ikke vet at det er angst de sliter med. Som sagt finnes det mange varianter for angst, og det kan oppstå i ulike situasjoner, og det kan være kronisk. Noe som kan gjøre det «enklere» - for å bruke et «enkelt» ord, er å reagere som om det skulle være en reell fare der. Som å lære pusteteknikker for å unngå  å hyperventilere for mye, fysisk aktivitet, terapi, og å få innsikt i problemene. Dette hørtes enkelt ut, men det er det ikke. Det er ikke noe som skal bagatelliseres. For mange blir det et så stort problem at man ikke kan fungere i dagligdagse ting. Selv om jeg for min egen del har øvd meg i hjel på teknikker, prøvd alt av behandlingsmetoder, og gått i årevis med terapi, opplever jeg selv fortsatt en del angst, i ulike situasjoner, former og grad. Men jeg takler det bedre enn før, og kan delta i livet på en annen måte, selv om det i perioder «stopper meg opp», og jeg bærer mer preg av det. Men som sagt – jeg takler det mye bedre enn for bare et par år tilbake (dere skulle sett meg altså… fy fader, der var det ikke stort med håp… var det håp for meg, er det håp for ALLE). Men nå har jeg mange erfaringer på at det går an å holde ut, og det går an å delta mer i livet til tross for angsten, og det går an å gjøre «vanlige» ting, uten å unngå situasjonene, - men å «stå i det». Jeg vet mye mer om det, og kan av kunnskap om det- og erfaringer på at noe kan hjelpe, takle det bedre.

Dere som leser dette sliter enten med angst selv, eller kjenner noen som gjør det. Det er mange fler enn vi aner som sliter med angst. Enten som en del av sin psykiske helse – en psykisk helse er noe alle har – som en psykisk lidelse – eller som et symptom på en psykisk sykdom.

Som jeg har skrevet om tidligere i bloggen, har jeg vært innlagt på psykiatrisk en hel haug av ganger. En av de første gangene var jeg bare inne på rommet mitt og turte ikke å gå ut i avdelingen. Kontakten min spurte meg stadig om jeg hadde angst. Jeg svarte alltid «nei...». Etter noen dager spurte kontakten min om jeg visste hva angst er. «Nei…», svarte jeg. Deretter etter noen samtaler fant jeg ut av at jeg hadde noe jeg tidligere ikke ante hva var. Kunne bare føle at det var veldig ubehagelig.

Hvordan takle noe man ikke aner hva er, og man ikke aner hva man kan gjøre med det? Når man ikke tør å snakke med noen, og man heller ikke finner ord på hva dette er, eller vet hva det er? Etter jeg fikk vite at angst var noe av det som plagde meg, fikk jeg noe mer innsikt i hva dette var. Etter hvert fant jeg ut av hva de andre tingene jeg også var/er plaget med. Det ble enklere å forstå- og takle problemene når jeg visste hva det var, og hva jeg kunne gjøre, og at jeg ikke var- eller er alene om dette. Noen ganger på psykiatrisk fikk jeg mye bra info om angst. Men noen ganger syns jeg det ble voldsomt mye fokus på angst når jeg hadde mye angst. «Du har angst, å «puste i firkant» hjelper mot angst, stå imot angsten, gå i trappa kan hjelpe mot angst, fysisk aktivitet, det kan hjelpe mot angst, angst, angst, aaaangstangstangst….» Hele «angstturen» ble det liksom bare fokusert på angst. For min del var undervisninga før- og etter de verste «bøygene» det som hjalp mest. Og når de verste bøygene kom fant jeg ut at det har mer effekt å ikke ha like mye fokus på angsten. I skrivende stund tenker jeg at det også for min egen del hørtes umulig ut… Men i de «milde» periodene, kan det muligens, i noen av tilfellene, «letne» noe om jeg puster naturlig dypt (noe som ble lettere etter jeg begynte med yoga), fikle med andre ting, det kan hjelpe noe om jeg drar ut til havet og ser utover på havet – spesielt i skikkelig uvær med mye vind og regn. Det er en grunn til at jeg foretrekker høsten fremfor sommeren. Sommer = mye folk, forventninger, mindre klær til å skjule arr med, mye lys, osv. De fleste jeg kjenner som sliter psykisk, foretrekker de andre årstidene bedre… Høst = mørkere, roligere, mer vær og vind, mindre forventninger, kaldere...

 Nå takler jeg meg selv og livet mye bedre enn før. Til tross for en hel haug egentlig… Men jeg har det mye bedre, jeg går fortsatt i terapi som hjelper meg, jeg øver meg stadig på måter å mestre symptomer på – som bl.a. angst – og jeg trener fysisk og mentalt. Yoga er noe som har hjulpet mye for angsten min(dog da angsten ble kontrollerbart og mildere nok til å takles på en slik måte). Jeg ble introdusert for yoga av ei venninne med en helt vidunderlig sjel, Martha, for to år siden. (TAKK! Hun har også hjulpet meg mye med fokus på mestring – jeg kommer tilbake til det temaet i senere innlegg). Der lærer jeg pusteteknikker, fysiske og mentale øvelser, konsentrasjon og balanse, m. m.. For å kunne mestre slike ting som å gjøre yoga, er det mye som må være «ordna» først. Graden av angst, andre symptomer osv. Alt det jeg skriver nå vil jeg bare understreke for å si at dette ikke er enkelt, for å ikke sette lista for høyt. Det er mye annet som må «være på plass», både for å være mottakelig for terapi, og for å kunne delta i slike ting. Jeg vil bare så veldig gjerne understreke for andre som sliter at dette kan hørtes fullstendig umulig ut, når man har mer enn nok med å ha puls, og kanskje ikke ønsker å ha puls heller, men det er mulig.

Noe som er viktig når man ikke overhodet har tro på dette, er å ha tro på seg selv. (Jeg har skrevet om «Sverre» lenger nede på bloggen. Det er et slags symbol på en styrke man ikke er bevisst på at man har. Men en slags gjenstand som kan ha tro på deg, for deg, når du ikke finner den selv. En gjenstand som kan minne deg på at det finnes en styrke likevel.)

Det var noe om angst. Om du føler at det knytter seg i brystet, du føler deg redd, svimmel, klam, svett, du ikke tør si noe, tror du skal besvime, hyperventilerer, e.l., så er det sannsynligvis angst. Jeg har en kamerat som kom på sykehus fordi han trodde han hadde hjerteinfarkt. Det viste seg at det var panikkangst. Det er som sagt ulike former og grader for angst. Om du føler noe av det jeg har nevnt over, i større eller mindre grad (ingenting skal bagatelliseres!!) vil jeg oppfordre til å ta kontakt med en fagperson, - og det er mye info man kan finne på nettet også. Og du trenger overhodet ikke tro at du skal dø for at det ikke bagatelliseres, og angst kan være helt forferdelig plagsomt selv om man kan fungere normalt ellers. Det er det mange her som vet… Angst er grusomt. Det finnes måter å takle angst på - men ingen  mirakelkurer. Men etter egen erfaring vet jeg nå at det er mulig å takle angsten bedre. Og takk til de som lærte meg- og hjalp meg med det! Så får jeg jammen satse på at det kan fortsette  sånn; - opp og ned og frem.  Det er mulig å  få hjelp og få det bedre!  TRO på det, og på deg!

 

 Takk, kjære høst, for at du finnes.  
Og TAKK menneskene rundt meg.

 

 

Høstkolleksjonen fra Heftingsdalen

I dag var jeg en tur på Heftingsdalen (en søppelplass med en gjenbruksbutikk på), sammen med min mormor som skulle ha to bøker. Og der hadde de ikke bare søppel og bøker, der hadde de klær også! Og det er ikke akkurat sånn man får kjøpt på hvilken som helst butikk. Det virker som om butikkene lager en mal, eller mote som det også kalles, for at folk skal slippe å tenke og syns noe selv. Med den tanken akkurat nå, så kom jeg på at jeg har lyst til å skrive litt  om IKEA.  Alt dette kommer siden, jeg kan ikke det nå.

Nå holder det på å klikke fullstendig for meg, for nå så skreiv jeg faktisk litt, men bokstavene blanda seg, og alt ble bare kludra!! Puuuuuuust.... Jeg skreiv om en kunstner som haika, en vakker sjel og kunstner jeg hadde på telefonen, og at det var dagens innhold, men dette skrev jeg på en mer utdypende og fin måte. Men så ble alt bare ødelagt.
Vel , vel, jeg skal se om jeg får prøvd de klæra i morgen.

Ustabil sofa

Det vår 2009, og været er det folk kaller for “fint”. Jeg hata det. Jeg hata meg selv. Jeg hata livet mitt. Det eneste som gleda meg, var tanken på å dø. Jeg kjente et monster. Mitt trofaste monster. Det var mitt eget monster. Monsteret fullt av arr og hat. Alt var ondt! Jeg kjente monsteret komme. Men hvor var det? Det måtte dø, jeg måtte drepe det! I natt var monsteret sofaen. Den var ond. Jeg måtte drepe den for å få bort monsteret. Jeg fant en stor brødkniv og stakk den, jeg skar den opp, det hvite inni kunne ikke blitt mørkere. Den fikk titalls kutt, men monsteret var fortsatt i live. Monsteret ble ikke borte, hvor var det da? Det var inne i MEG. Jeg kutta meg opp, og det endte som vanlig med titalls sting og innleggelse på akuttpsykiatrisk. Sofaen stod der like ond. Den skremte livet ut av meg. Det verste var ikke mareritta da jeg sov, men å våkne opp til virkeligheten. Jeg ville bare at marerittet skulle ta slutt.

 

Det er vinter 2011, og været er det folk kaller for “stygt”. Jeg syns det er så vakkert. Det er overskya, og snøen legger seg som en fredfull dyne over bakken. Det er friskt og deilig ute, jeg lukker øynene og trekker inn den kalde lufta og kjenner at jeg lever. Jeg setter den gode og myke sofaen full av knivstikk ut på verandaen. Det lukter vinter av naturen som fortsatt ligger i dvale under den fredfulle, hvite dyna, og jeg har så lyst til å gi den en stor klem og takke for at den finnes. Jeg legger meg i sofaen og kjenner den levende kroppen mot den gode sofaen. Det er kaldt ute, så jeg tar med meg dyna og en varmeflaske, legger meg i sofaen, nyter det vakre været, mens jeg sovner i den gode sofaen som på ingen måte kunne blitt bedre og drømmer om at det kan være sånn for alltid.

(Nå har jeg kommet helt ut av hvordan man stiller inn farger og bakgrunn for blogginnlegga. Det får pulsen til å stige i kveld merker jeg. Den nye sofa'n begynner å bli nervøs, så jeg får redigere det senere.)

Tja... hva skal jeg skrive her da?

Heihei!

Jeg har ikke slutta å blogge, men nå i det siste har det vært et slags "teppe" over de tankene som klarer å skrive noe som helst. Men det går sikkert over etterhvert. I mellomtidem legger jeg ut et bilde av et egg som står på høykant. Her er det ingen skjulte triks - det er faktisk mulig å få et egg til å stå på høykant.

 Nå prøvde jeg å laste opp bildet, men det gikk visst ikke.
Uansett; -det er mulig å få et egg til å stå på høykant.

Skriver mer i bloggen etterhvert.

Peace & love

Turen til Kina

6/1-10

Jeg må faktisk være noe for meg selv for å kunne være noe for noe andre. Jeg må være trygg på meg selv for at andre skal kunne føle seg trygg på meg. Jeg har lyst til å være en trygghet for andre, å være noe positivt for andre. Men om jeg skal få til det må jeg klare å være noe positivt for meg selv også. I dusjen i dag innså jeg noe stort og viktig, noe som er viktig for å få et godt å verdig liv for min egen del. Jeg har aldri før i mitt liv tenkt tanken eller følt på følelsen at jeg er verdt like mye som alle andre andre. At Ida ikke er en ond og dårlig person. At det ikke trenger å være en skam å være meg. At jeg ikke trenger å føle skam fordi jeg er til. At det skal få lov å være greit å være den jeg er og vise det uten å frykte det og uten at det gir meg enda flere dårlige følelser. At det er lov å skille seg ut. At det er lov å ikke være som alle andre. Ingen andre er som alle andre. Alle andre er forskjellige. Jeg er også forskjellig og sånn skal det få lov til å være. Sånn skal det være. Jeg har begynt på en reise mot et fjernt, men noe som jeg ser på som et realistisk mål. Et mål jeg ikke trodde eksisterte, noe jeg ikke visste at det gikk an å begynne på, for det gå jo ikke an å begynne på noe man ikke vet om.

 Men det går an å begynne å forske for å oppdage noe nytt. Jeg vet ikke hvordan det er å føle seg fri, men det skal jeg finne ut av. Det skal jeg jobbe mot. Det er skummelt, vanskelig og utrygt å ta disse første skrittene. Den utryggheten jeg har hatt siden jeg ble født har blitt en trygghet for meg. Det er utrygt å begynne å føle seg trygg. Det er jo noe nytt og noe jeg må jobbe hardt og lenge for. Man trenger jo ikke å være redd for å dette ned når man allerede er på bunnen. Jeg har tatt det første steget til Kina.

Jeg har aldri tenkt tanken på å gå til Kina før, som som om det har vært et sted som ikke har eksistert. Nå tenker jeg at Kina eksisterer og dit skal jeg. At Kina er et bra sted å være. Noe mye bedre enn der jeg kommer fra og der jeg alltid har vært. Jeg er en flyktning som er på vei til en bedre tilværelse. De første skrittene er alltid de verste. Beslutningen og valget, troen og håpet. Etter bare et par skritt er jeg allerede andpusten og støl. Men jeg skal fortsette, jo flere skritt og jobbing, jo bedre blir formen Det vil bli lettere å fortsette og de neste skrittene vil kanskje vil kanskje gå lettere. Men jeg har jo aldri før vært på vei til Kina. Det vil bli mye skummelt å møte på, mye nytt og utrygt, mange nye inntrykk og følelser, men jeg har begynt å gå. Går jeg tilbake til start så har jeg hvertfall troen på at Kina er der borte i det fjerne og dit skal jeg fortsette å prøve å gå. Jeg skal ikke gi opp. Jeg skal vekk fra den trygge, men elendige tilværelsen. Ikke bagatellisere meg selv, men ta meg selv på alvor. Dit skal jeg nå. Til Kina er det mange motbakker, men det er jo også medbakker. Jeg må komme meg over Mount Everest på veien, kanskje jeg detter ned og brekker beinet, men jeg har grodd sammen før. Jeg har fortsatt å prøve og jeg har og jeg har nådd mange topper som har virka som har virka uoverkommelige. Nå skal jeg tørre å å kjenne på den følelsen av å ha klart det også uten å føle skam og verdiløshet. Jeg har vært på toppen av Mount Everest før, slutta med rus og bulimi blant annet, men aldri innsett at jeg har vært der. Jeg har aldri kjent på mestringsfølelsen av å ha vært der, aldri sett den fine utsikten. Jeg har bare sett ned på den mørke bakken.

 Jeg skal kjenne på følelsen av at det ikke er en skam å være Ida. Jeg har aldri vært i Kina, jeg vet ikke hvordan det er å være der ennå. Men jeg er på vei. Det er ikke sånn at det skal være alt eller ingenting lenger. Det går ikke an å oppnå alt, men ingenting er en dårlig følelse å kjenne på. Når jeg har kommet fram og vet at det er mulig å nå Kina og vet hvordan det er, kan jeg dra tilbake til der jeg kom fra og fortelle til andre der at Kina eksisterer. At jeg har vært der, og kanskje jeg kan hjelpe til med å vise dem hvilken vei de skal gå for å å komme til Kina. Det hadde vært en god følelse å være noe for noen andre, å være til nytte for andre. Det hadde vært godt. Det SKAL bli godt.

27/1-10

I går drakk jeg tre øl og røyka 8 røyk. Jeg har jo slutta å røyke. Og jeg ble så utrolig frista når jeg lukta alkohollukta. Jeg visste før jeg kjøpte øl at jeg gjorde noe dumt. Dessuten er det ikke lov å drikke alkohol når man er innlagt på psykiatrisk. Men jeg ble så utrolig frista når jeg lukta alkohollukta. Jeg tenkte mye for og imot. Når jeg var ved kassa og skulle betale var jeg på vei til å ombestemme meg. Men så tenkte jeg for igjen... Følte ikke for. Tenkte det. Da jeg kom tilbake til avdelinga følte jeg på skyld og skam for hva jeg hadde gjort. Det er jo ikke lov å drikke alkohol når man er innlagt. Jeg fant kontakten min og var ærlig og sa i fra. Jeg hadde jo ikke trengt det. Men om jeg skal få hjelp så må jeg jo være ærlig. Og jeg vil ha hjelp. Men følelsen var på bunn, jeg hadde kommet tilbake til start.

 Jeg visste jo at man ikke kan drikke under oppholdet. Stemmene var intense, jeg og alle andre så onde ut, tankene var destruktive og vonde. Det var vanskelig. Det er bra at det er vanskelig, at jeg angrer, at jeg vil få til noe bedre. Ida, -det går ikke an å klare alt. Og dette er ikke å komme tilbake til null eller å ikke få til noenting. Bare et skritt i feil retning til Kina.

 Og det må jeg regne med. Jeg har hatt bulimi, røyka hasj, tatt metamfetamin, kokain og prøvd heroin. Det var nesten en bagatell for meg, en selvfølge. Jeg har kommet langt Ida, 3 øl var et nederlag. Før ville det vært et enormt fremskritt å bare drikke 3 øl på veldig lang tid, overhodet ikke noe nederlag. Det er bra at dette var et nederlag for meg. Går litt fram og tilbake mellom den gamle tilværelsen og Kina, men jeg har kasta spaden jeg brukte til å grave meg ned til helvete med. Ida, -du må prøve å se hvor langt du har kommet. Hvor mye bra du har gjort for å komme videre og oppover. Men nå fortsetter jeg å gå fremover. Jeg må regne med å ta et par skritt tilbake av og til. Men jeg gir ikke opp av den grunn. Jeg fortsetter veien og går fremover. Jeg er ikke tilbake på start. Og jeg har lært noe av det. Man gjør sjeldent samme feilen to ganger, man gjør samme feilen MANGE fler ganger enn to. Jeg er ikke tilbake til start. Prøv å føl på det, Ida. Jeg kjøpte en billett til helvete i går, men det var heldigvis en tur-retur billett. Det ser jeg nå. Jeg kjøper alltid tur-retur billetter. Både til helvete og himmelen. Jeg takler ikke de voldsomme intense svingningene, må døyve de. Jeg skulle gjerne vært litt mer stabil, men nå er det som det er. Alle gjør feil, og det er mye man kan lære av det. Jeg er ekspert på å gjøre feil, så det må jo bety at jeg lærer utrolig mye. Sykepleieren og psykologen sa at de ble veldig overraska over at jeg hadde drukket i går. Jeg ble veldig overraska selv også over at jeg hadde gjort det. Og det er jo veldig positivt, at både de og meg selv hadde høyere forventninger til meg enn det. Før når jeg til psykolog en gang i uka foreslo jeg at jeg skulle ta metamfetamin og hasj en dag mindre for hver uke. En uke 6 ganger, neste gang 5 osv. Når jeg kom til 4 så hadde jeg tatt 5 ganger. Ho sa at det hadde ho regna med, at det er jo vanskelig. Jeg kom ikke noen skritt videre til Kina i går, men jeg tok med meg viktig erfaring. Kanskje det blir lettere å unngå det til neste gang. Kanskje det blir lettere å fortsette på veien opp til Mount Everest uten å dette så langt ned når jeg vet hvorfor jeg ramla ned forrige gang. Neste gang jeg tar et par skritt tilbake og detter litt ned så har jeg nok bygd opp litt mer styrke siden jeg ikke har bagatellisert dette. Men det får jeg ta når det kommer. Dette skal du klare Ida.

  2/2-10

FY søren, for en ekstra GRUSOM dag. Voldsom konstant angst hele dagen. Motløshet. Psykologen sier at plagene mine er noe jeg må leve med. Svingningene, stemmene og uroen. Men at jeg kan lære meg å leve med det. Jeg vil ikke leve med det!!! Jeg vil ha det bort!! Jeg vet jo at ingen mennesker har et liv uten motgang eller problemer. Sånn er ikke livet for noen. Sånn er det ikke å være menneske. Men jeg orker bare ikke mer!!! ORKER IKKE!!! Jeg er så LEI!!! Orker ikke. Men det er jo ikke noe annet alternativ. Selvom jeg ikke orker blir jeg tvunget til å orke allikevel. Jeg er vanligvis flink til å tenke positivt i enhver situasjon, holde fokuset på gode ting, være her og nå. Men det går ikke i dag. Jeg prøver og prøver, men angsten er for stor til at det går an å tenke på noe annet. Eller å ha tanker i det hele tatt. Bare de vonde følelsene. Jeg er blitt fortalt at jeg må si fine ting til meg selv i speilet. Ting jeg er flink til. Jeg kommer ikke på så mye i dag. I dag er jeg ikke flink til noenting. Jeg prøver likevel. Jeg sa til meg selv at jeg er flink til å bruke deodorant. Flink til å slukke lyset før jeg legger meg. Flink til å overleve. Nå er klokka 00.30 og det går bedre. Det hadde jeg ikke trodd, bare håpet. Gjort alt jeg kunne. Tenkt at det snart ville gå over, men uten tro. Tenkt at jeg har holdt ut alle de andre dagene, ukene og åra. -Jeg holdt ut i dag også! Uten rus, uten medisiner og best av alt; uten å kutte meg. Nå ser jeg at jeg faktisk har fått til noe større i dag enn å bruke deodorant. Jeg har overlevd i dag også. Uten å tenke at det å overleve er en dårlig ting. Jeg ser meg selv i speilet igjen og sier at du er flink Ida, du har klart noe vanskelig. Du har orka det. Du har holdt ut. Du har overlevd, og det syns jeg til og med er bra. Jeg svetter mye om natta, så jeg tar på litt deodorant og slukker lyset før jeg legger meg. Det er en selvfølge for meg at jeg får til å ta litt deodorant under armene og trykke på lysbryteren. Men i dag har jeg fått til noe så mye større. Jeg har overlevd dagen, jeg har ikke kutta meg engang. Det er ingen selvfølge for meg. Jeg får en ny og god, men litt rar og fremmed følelse. Følelsen av å få til noe, å være flink. Jeg har kommet et skritt nærmere Kina.

Morgenstund

Det er morgen 2006. Kontoen er overtrukket etter dagene i forveien med altfor mye amfetamin. Driter i regninger. Driter i ansvar. Driter i livet. Jeg vil ha amfetamin. Abstinensene er i full gang, jeg er redd for alt og alle, redd for meg selv, redd for livet. Hva skulle jeg gjøre i dag, uten penger til amfetamin? Nederlaget er på sitt største. Jeg er mest sulten på piller, og appetitten på livet er borte. Dagen kunne ikke på noen måte starta verre.

  

Det er morgen 2010. Kontoen er tom etter å ha betalt min første strømregning, for en mestring å kjenne på å endelig ta ansvar! Appetitten på livet er stor, og magen er sulten. Kjøleskapet er nesten like tomt som bankkontoen , men det ligger to egg der og en yoghurt, og i fryseren har jeg grove rundstykker som mamma har bakt, og blåbær. Jeg lurer på hva jeg skal ha til frokost… Rundstykke med egg, eller yoghurt med blåbær? Tenk så heldig jeg er! Jeg har flere ting jeg kan velge til frokost! Jeg tenker på alt jeg har som ikke er en selvfølge, drømmer jeg ikke visste eksisterte, og kjenner på hvor heldig, takknemlig og rik jeg er. Dagen kunne ikke på noen måte starta bedre! 

Havregrøt

I dag lurte jeg litt på hva jeg skulle ha til middag. Skulle jeg gjøre det enkelt som vanlig med kornblanding med biola, eller skulle jeg rett og slett lage meg en varm middagsrett? Det er veldig lenge siden sist jeg lagde havregrøt. Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å lage det i dag, men jaggu gjorde jeg det ikke likevel.
Helt fra jeg var helt liten har mamma lagd havregrøt til meg. Da jeg ble... tja... skal vi se... ja, kanskje 11 år gammel da, eller 10 kanskje, så fikk jeg lov til å begynne å lage det selv. Så etter 15 års erfaring har jeg blitt en racer på å lage havregrøt, og jeg har til og med fått min egen vri på det. Jeg liker egentlig ALL mat, men helst som andre lager. Det eneste jeg ikke er så glad i er sylteagurk. Jeg syns det smaker mer som magesyre... Men jeg spiser det om jeg får det servert, det er ikke direkte vondt heller. Jeg er sikkert god til å lage mat, men jeg kan ikke lage så mye forskjellig, men jeg er helt RAM på å lage havregrøt! Her er oppskriften:

Det du trenger er:

litt store havregryn
litt "lettkokte" havregryn (de er mindre)
en halv ss sukker, eller så mye du vil ha
sånn passe mye melk
(Mengden på ingrediensene velger du selvsagt selv alt etter hvor sulten du er)

Fremgangsmåte:
Først blander du melk og havregryn i en gryte. Jeg vet ikke hvor mange grader jeg har på plata, men jeg har den på 3 som på min komfyr er det varmeste, sånn at det skal gå litt fortere.

Når det begynner å bli litt varmere er det viktig å røre en del da det har lett for å brenne seg fast i gryta. Når du ser at det begynner å boble og dampe litt og havregrøten blir fastere så vet du at nå er det snart middag. Her begynner det å skje noe:

Når havregrøten er så fast du vil ha den  så tar du den over på en tallerken.

I dag har jeg for første gang prøvd med å ha litt kanel på. Jeg tok bare på et lite område i tilfelle jeg ikke skulle være så glad i det. Men det piffa opp hele retten og gjorde den mer eksotisk, og det var kjempegodt!

Der har dere oppskrift på en veldig god havregrøt. Sunt er det også. Også koster en porsjon kanskje bare ca 5 kr. Havregrøt har ALT; billig, sunt og godt!

Bon appetite!






Desserten var også god, men jeg har valgt å ikke legge så mye fokus på den i dette innlegget da jeg ikke har lagd den selv.

Jobben min

Som sagt vil jeg skrive en del om psykiatri, det blir veldig naturlig for meg siden livet mitt har bestått- og består veldig mye av det, -det er det jeg kan mest om og som opptar meg mest. Jeg er engasjert i psykisk helsearbeid, og vil gjerne være med på å bidra til å bryte tabuer, åpne for å snakke om det, og gi det jeg kan gi av informasjon om psykisk helse. Jeg vil dele noen av mine erfaringer, min måte å mestre hverdagen på, hvordan det er å ha en psykisk sykdom og alt det fører med seg, jeg har fått lov til å "intervjue" andre som sliter med psykisk sykdom OG jeg vil si litt om mennesker jeg har møtt underveis i min 7års praksis innen psykiatri, -alt de har lært meg, alle de spesielle, interessante og gode samtalene, all latteren, og mange gode minner, bl. a.

 Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, så jeg begynner her:
Jeg prøvde videregående skole noen ganger, men fikk bare ett år fullført, helse- og sosialfag. Jeg var mest interessert i psykologi, og plutselig hoppa jeg rett ut i praksis 18 år gammel. Det var skumle greier. Etter noen runder med praksis på akuttpsykiatrisk, kom jeg for første gang inn på en åpen avdeling, -det var både interessant og skummelt.

Dette er fra mars 2006:

Når man får 300% praksis pluss helger og høytider kan tiden virke ganske lang. Da er det greit å friske opp mattekunnskapene litt:

Dette er fra en annen avdeling jeg har hatt mye praksis på. Der fikk jeg ikke lov til å gå ut døra engang. HVA gjør man da? Ètt alternativ, blant få andre, er å lage landsbyer på pulten av sigaretter, mynter, kopper, kjeks og pilleglass:

Det begynte stødig og forsiktig med en mandarin og noen pilleglass.

Så jeg gikk dristigere til verks med enda flere kopper oppå hverandre:

Da skjønte jeg at dette kunne bli en hobby inne på avdelinga. Nå må jeg igrunnen si at min nyeste hobby - å blogge om det her hjemme - er noe mer interessant enn å  sitte innelukka på en avdeling og bygge landsbyer på pulten med det jeg hadde. Sigaretter, kjeks og pilleglass liksom.. woohoo... Men bra ble det da:

Dette er etter jeg har noen dager med øving, feiling, og frustrasjon over alle de gangene det raste sammen, -men øvelse gjør mester!:

Jeg har en del filmer fra før- og under praksisen min, men de er noe dystre. Man kommer ikke inn på psykiatrisk uten grunn, det er også viktig å understreke både for "mannen på gata"s del, og pasienter - som gjør en jobb som ikke syntes. Det kommer jeg også tilbake til. Men noen av filmene kommer til bruk senere. Og gjorde det i fjor høst på VGTV. De jeg legger ut her er for å vise at psykiatrisk ikke bare handler om lukkede dører, tvang, psykose, blod og tårer-  myten = feil. Det kommer jeg tilbake til.

Nå er det lenge siden sist jeg hadde praksis på en avdeling. For tiden har jeg bare et par timer praksis i uka. Sist jeg hadde praksis på avd. var i vinter, og hadde etter lang erfaring og mye øving lært meg å kaste medisinene opp i lufta og treffe munnen. Her tar jeg tre på rad:

Å praktisere i psykiatrien handler ikke alltid bare om lukkede dører og tvang:

To be continued