Vibeke

Dette er Vibeke.

Vibeke er i slekt med Sverre i den forstand at ho forbindes med noe trøstende og godt.
En nær venninne av mamma som jeg har kjent hele livet, driver med håndarbeid og har lagd en del sånne som ligner på Vibeke (jeg vil ikke kalle det`'bamser' selvom det er noe à la bamse...)
Den var fint innpakka, og da jeg hadda pakka den opp var det akkurat som om det var noe som så på meg og ville meg godt, med utstrakte armer og et kjempefint smil.
 Hun har fått navnet Vibeke, og hun sitter trofast i stolen sin natt og dag, og er der for meg med de utsrakte armene og det snille,  fine smilet  hvis jeg skulle trenge en klem og noen som forstår meg. Når ingen skjønner noe som helst, så har jeg Vibeke som kan gi meg en klem, og jeg kan si "DU skjønner det hvertfall, Vibeke." For er det noen som skjønner det, så er det Vibeke, -Vibeke skjønner ALT. Vibeke gir veldig gode klemmer. Hun passer perfekt inn i holde-rundt-og-klemme-kroken min.
Når jeg sitter i sofa'n, ser jeg av og til bort på Vibeke som sitter i stolen sin, og jeg tenker så heldig jeg er som kjenner en som lagde Vibeke til meg. Vibeke hadde nok ikke vært like verdifull og den hun er for meg, eller gitt de samme gode klemmene, hadde det ikke vært for skaperen av Vibeke som jeg er veldig glad i.
Tusen takk, Tonje! Hvem hadde Vibeke vært uten deg?

Borderline

Hva er Borderline?

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er delt inn i "impulsiv type" og "borderline type".

Borderline beskrives som en langvarig forstyrrelse av personlighetsfungering karakterisert av tydelige variasjoner i humøret. Lidelsen innebærer vanligvis uvanlig grad av ustabilitet i humør og svarthvittenkning. Lidelsen manifesterer seg ofte ved episoder med skifte mellom idealisering og devaluering av andre mennesker, kaotiske og ustabile mellommenneskelige relasjoner, skiftende selvbilde, identitet og atferd. I ekstreme tilfeller kan denne forstyrrelsen i følelsen av å være en egen person føre til perioder med dissossiasjon. Forstyrrelser knyttet til lidelsen kan også omfatte selvskading. Uten behandling kan symptomene forverres og i ekstreme tilfeller føre til selvmordsforsøk.

Det er knyttet bekymring til at diagnosen BPD stigmatiserer mennesker og støtter opp om nedsettende og diskriminerende måter å møte eller forstå disse menneskene på.

Det fremtredende ved borderline er en tydelig manglende identitetsfølelse, som fører til manglende psykisk stabilitet og ustabile relasjoner til andre. Angst og usikkerhet dominerer, og kan føre til selvdestruktive handlinger. Tomhetsfølelse er fremtredende, og kan forveksles med depresjon, men den er mindre affektladet enn den depressive. For å fylle tilværelsen vil borderlinepasienten ofte kaste seg ut i aktiviteter som ikke er hensiktsmessige, men som bekrefter at «det er liv». Det kan ofte være selvskading, for eksempel kutte seg på armer eller ben, svi seg selv med sigaretter, dunke hodet hardt mot gulv eller vegg.

Noen symptomer på borderline er:

-en kronisk følelse av tomhet

-forstyrrelser i og usikkerhet omkring selvbilde, mål og indre verdier

-manglende identitetsfølelse

-overdreven sårbarhet

-svarthvitt tenking

-selvskading

-ekstreme følelsesskifter

-

Hvorfor skriver jeg om dette?

-Jeg har diagnosen borderline selv.  Som med at noen mennesker som har somatiske sykdommer gjerne vil sette seg mer inn i- og lære mer om diagnosen, kanskje dele erfaringer, opplyse og råde andre, så vil jeg gjerne gjøre det samme med min psykiske sykdom. En stor forskjell er at psykiske sykdommer fortsatt er tabubelagt, og kanskje man selv ikke skjønner hva man kan gjøre, hva dette er, eller hvor man kan finne opplysninger og hjelp. Har man brukket et bein kan man se hva problemet er, føle hvor det er, kan man gipse det og trene seg opp til å gå, og folk rynker ikke med panna om du forteller det. Har man en psykisk sykdom, er det vanskeligere å vite hva man skal gjøre. Man kan ikke gipse noe man ikke kan se, og vanskelig å vite hvordan man kan trene seg til å få et liv man kan leve med. Forså sykdommen sin. Det er nok ekstra vanskelig med at det fortsatt er tabu, og at det ikke blir veldig mye opplyst om. Det er nok derfor jeg syns dette er ekstra vanskelig å skrive om. Jeg skriver i et forsøk og håp om å kunne bidra til økt forståelse og mindre tabu. Åpne for diskusjon og spørsmål, -jeg håper mange vil henge seg på og dele erfaringer og råd :)  Tabu, stigmatisering, holdninger, og usikkerhet iforhold til psykiske sykdommer er ikke lett, -det burde ikke være sånn, men det er sånn det er. Det blir et stort tilleggsproblem.

 Jeg vil bruke en del av bloggen til å skrive om psykisk helse, psykiatri, psykisk sykdom, mine erfaringer av hva som hjelper- og hva som ikke hjelper, hvordan jeg takler symptomer, tanker rundt det å leve med en psykisk sykdom generelt, og legge ut info og linker hentet fra nettet.

Nyttige nettadresser:

Unghelse.no

www.sidetmedord.no

www.kirkens-sos.no

www.klara-klok.no
verdensdagenmotselvskading.no

Hjelpetelefoner:

Mental helse: 116 123

Kirkens SOS: 815 333 00 

Bekymringstelefonen for foreldre tlf. 810 03 940

Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321


Facebook: LFSS (Landsforeningen for Forebygging av Selvskading og Selvmord)

Sverre

                                                      Dette er Sverre

Sverre er mitt symbol på en styrke som ikke finnes, som må komme "utenifra" når jeg trenger krefter jeg ikke har. Jeg er overbevist om at det finnes en "Sverre" i alle mennesker. Dette er en påminnelse om at de kreftene er der, selvom man er helt overbevist om at de ikke finnes. Å sette det på en gjenstand, noe utenifra, er noe som jeg kan tro mer på enn meg selv alene - uten noen gjenstand. Noe jeg kan se på, som jeg kan snakke med, det er noe annet enn å snakke med meg selv, selvom det bare er en gjenstand. Jeg vet at det er et eller annet som finnes som kan hjelpe når alt håp er fullstendig ute.

Noen ganger tar jeg Sverre med meg i veska og i bilen for å føle at det er noe med meg som skal gi meg styrke. Jeg har noe konkret å sette det på, jeg kan se det, og tro på at å ha Sverre med meg gjør det tryggere når det ikke er nok med meg selv.

"Sverre" ble til for ca 7 år siden - jeg hadde et desperat behov for å tro at kreftene jeg mangla fantes et sted, for all tro og håp var helt borte, håpløst. Men alikevel måtte jeg jo ha et håp. Da ble Sverre mitt håp. En sånn teit galgenhumorting, som kanskje var nettopp dèt jeg trengte i en ensom tilværelse uten håp. Takk, Sverre! Siden har symbolet vært med meg.

Jeg tror at veldig mange kan finne hjelp i en gjenstand man kan se - som ikke er DEG på en måte. Det finnes MAAANGE som har en Buddhafigur som de finner trøst i. Jeg tror det er litt på samme måte, men dette er ikke noen religion.

Noen ganger gir jeg "lykkestein" til folk. Da sier jeg at for at det skal virke, så må man holde den i hendene, lukke øynene og tenke på gode minner, noe man er takknemlig for, noe man er flink til, og ting å være glad for. Gode tanker. Gode tanker vekker gode følelser. Da er det jo det samme om det er en stein eller en brødboks man holder i, så lenge symbolet forbindes med noe som er godt. Det er det som er Sverre. Et symbol og en gjenstand som forbindes med noe som er godt.

Sist i dag var jeg hos ei herlig dame med en lykkestein. Ho ble glad, og sa ho skulle bruke den. Tilbake ga ho meg to stein som skulle gi mot og styrke. Vi snakka om det at det spiller jo egentlig ikke så stor rolle om de faktisk virker eller ikke - så lenge man TROR at de virker, så virker de jo. At man har med seg noe som skal hjelpe en. Ho ga meg et eksempel; når ho er ute i mørket, og kjenner frykten for mørket, så kan ho tenke at ho har jo med seg steina som gir mot - så får ho mer mot til å gå gjennom mørket.

- Å finne en gjenstand som man kan forbinde med noe som styrker deg, som kan tro på deg for deg. En gjenstand som automatisk kan gi deg styrke og gode tanker når du ser den, tar på den, snakker med den e.l. Og gjør deg bevisst på noe godt. Anbefaler å gi det et forsøk for de som vil :) Det kan være veldig interessant i det minste. Å åpne for noe nytt er vel alltid spennende(?)!

Peace & love
                                                         

                                      Senere har Sverre fått både fotoalbum

og videoblogg

Denne er fra 2010

Tanker fra 2006

Snart går jorda under. Hvis den ikke går under av menneskeskapt forurensing, går den vel under når sola slukner. Eller hvis jorda blir truffet av noe skikkelig hardt så alle dør. Det vi burde gjort var å slutte å formere oss. ALLE menneskene i verden skulle slutte å føde barn. Et menneskets skjebne er helt utrolig tilfeldig og urettferdig. Man kan bli født til en familie som er rik på penger og materalisme, man kan bli født til en familie som ikke har noe sted å bo, en familie som selger deg, en familie som gir deg mye kjærlighet og trygghet, en familie som lever i ett med naturen, en familie som ikke gir deg kjærlighet, eller til ingen familie. Helt tilfeldig. Et dyr blir stort sett født i det miljøet dyret er tilpasset, med instinkter for å overleve og formere seg, med mange av sin egen art, med respekt for naturen og kjærlighet for hverandre. Mennesker er den eneste arten som ikke hører hjemme på jorda. Vi ødelegger og utnytter uttallige arter, inkludert oss selv, for vår egen griskhet og grådighets skyld. Er det håp for oss her på jorda?

Og om vi ikke hadde misbrukt naturen til å skape falske behov, som teknologi, kosmetik, kjemiske rusmidler osv osv. Og idealene menneskee har skapt. Idealene er ikke personer som har utrettet noe bra, gjort gode endringer i verden, nei, det er de som veier 30 kg, har store pupper, blondt hår, mest mulig sminke og trangest mulig klær, og de må selvfølgelig være kjempedumme, og om de kan vrikke på rumpa er det et stort pluss. Og millioner av mennesker gjør hva som helst for å bli sånn. Uttallige som ikke ser sånn ut, føler seg ikke vel i sin egen kropp slik den er skapt. Folk VIL være en kopi av andre menneskers forfengelighet og egoisme. Folk trives ikke med å være seg selv. Det er så sprøtt! Mennesker tenner på selvtillit, utstråling og sjarm uavhengig av hvordan man ser ut eller hvor flink man er til å vrikke på rumpa. Hvorfor skjønner man ikke det? Det er jo nesten flaut å være menneske for tiden!

Og ikke nok med det, mennesker vil ha makt. Penger og makt. Og vi misbruker makten. Og det går utover mer enn bare menneskearten. Mennesker med mye penger gnur og sparer, de vil ha mer. Så de kan ha mer makt, og skaffe seg mer materalisme vi overhodet ikke har glede eller bruk for. Falsk glede. Hva skal man med SÅ mye materalisme om man er lykkelig?  Det blir overflod av penger. Mange kunne sluppet å dø får de overflødige pengene. Man sparer så tallet på kontoen skal bli enda høyere. For dem er det bare et tall på en konto. Bare sifre. Man vil aldri få bruke alle pengene i løpet av livet. Så da kan man enten kjøpe DEN feite kista, eller man kan gi pengene videre til en ny generasjon av griske folk. Det skjer ofte. Og det er HELT sykt. Tenk å ha noen milliarder, ta med vår overflod ned til fattige land og gi dem grunnleggende behov, litt rettferdighet og håp. Gi dem en rettferdig skjebne. Gi dem det som gjør oss griske og umenneskelge og dele rettferdig på det naturen gir oss. Det er et veldig fåtall som har makt til å leve et liv i total egoisme uten overhodet noen samvittighet. Hva får man av makt? Man kan ta naturen fra flertallet, man kan utnytte og misbruke andre mennesker. Man kan starte kriger mellom folkeslag.
 Men tenk å samle de menneskene et sted. Og se i forhold til flertallet av mennesker og dyr og natur. Det er sykt hvor mye makt noen mennesker kan ha. Og de hjernevasker oss. Og vi hjernevasker hverandre. Mennesker.. mennesker får ære, respekt og hedersmedalje hvis de overlever en krig. Hvis de skyter mange mennesker på det andre laget, ødelegger familier, ødelegger håp og tro om at det kan finnes noe som er godt. Men leger uten grenser, de gir liv, håp, medmenneskelighet og rettferdighet. Men de er det færre som ser eller æres for det gode de gjør. De er bare der.. Og kanskje det er noe av det som gjør det ekstra godt. At man gjør det KUN for å skape rettferdighet, være medmenneskelig og gi håp. Man gjør det ikke fordi man blir tvunget, føler seg presset, for god lønn eller noen medalje. Man gjør det fordi de er mennesker. Mennesker som trenger livsnødvendig hjelp pga andre menneskers uklokhet. Mennesker som tør å ha egne tanker, og handler uteifra dem. Er det menneskene som styrer makten, eller er det makten som styrer menneskene?

Hva vet vitenskap om kjærlighet?

                   Jeg og Steinar ble kjent da vi skulle spille i et tablå sammen for et par år siden.

Fra jeg var liten har jeg alltid hatt mange spørsmål i forhold til livet, døden, sjelen, meninga, og de store spørsmåla. Jeg har vært- og èr redd.  Jeg blir livredd og dødsredd. Jo mer jeg leter etter meninga, jo mindre blir den. Tanken på at livet etter døden er død. Svart, evig, tomt.

For et par år siden snakka jeg mye med en ungdomsprest, Steinar, om alle disse tankene. Kommer jeg til helvete om jeg gjør noe galt? HVA er galt? Hva skal jeg gjøre for å komme til himmelen? Er det jeg gjør godt nok? Ble jorda til med et smell? Blir vi tilintetgjort?  Hva skal vi egentlig med verdensrommet?  Han hadde heller ingen svar, men han kunne svare på hva HAN trodde på. Og han beroligga meg med at han heller ikke visste det, men at han trodde på en himmel, og gode ting. Vi snakka om verdensrommet, evolusjonen, meninga osv. Han hadde like mange spørsmål som meg, men tro på bedre svar enn det jeg hadde.

 Vi snakka mye om tro, håp og kjærlighet. Det er noe jeg tenker mye på. Jeg er fortsatt redd. Steinar flytta for et år siden til Canada med familien sin (heldige Canada! Jeg er takknemlig som ble kjent med han før han dro!).  Før han dro ga han meg et smykke, et tro håp og kjærlighet-smykke. Han hadde det da han var liten, det er til og med bitemerker på hjertet. Jeg bruker det hver dag. Uansett hva som skulle skje, så har jeg det. Jeg trodde jeg hadde mista det for en stund siden, men jeg tenkte at uansett så har jeg jo det… men heldigvis fant jeg smykket igjen J

For nesten tre år siden måtte jeg ha en hudtransplantasjon på leggen. Jeg spurte kirurgen om det noen gang ville vokse hår der igjen, og han lovte at det ville det ikke gjøre. Det var ikke fysisk mulig. Nå, etter tre år, har det vokst tre hår på et lite område der kirurgen hadde lovt at det ikke ville gro hår igjen. Det var vitenskapelig umulig. Men der vokser det i dag tre hår. Vitenskapen tok feil. Jeg tenker at de står for tro, håp og kjærlighet.  Hadde det ikke vært for det, så hadde jeg ikke vært i live i dag. Tro, håp og kjærlighet. Kjærligheten vant over vitenskapen. Og takket være det, tviler jeg mer på vitenskapen, håpe og tro på noe annet enn en svart evighet, uansett står kjærligheten igjen. Ingen skal få ta fra meg det. Jeg prøver å akseptere frykten, og slippe til gode alternativer.

Jeg vil overhodet ikke si at jeg elsker livet hele tiden, i det hele tatt, -noen ganger hater jeg det, men jeg elsker all kjærligheten som lever uansett hvor mørkt det er. Uansett hvor mye jeg hater livet. Det må vel være det som er meninga med å holde ut, på bunnen, i mørket, i livet, på jorda. Kjærlighet. Kjærligheten kan aldri dø.

Paulus’ første brev til korinterne

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
          

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.

Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå.For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.  Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.  Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.  Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

 Dette er kjærlighet: mine to søstre og jeg som holder sammen.

Prøve

Hei, og velkommen til bloggen min!

(Jeg har ikke satt meg helt inn i hvordan man lager blogg enda, så det jeg skriver nå blir bare en kladd før jeg finner ut av hvordan jeg skal lage en, så jeg kommer til å bare prøve meg litt frem, redigere og slette etterhvert inntil det.)

Jeg heter Ida, og ble født for 25 år siden. Jeg ble født i god stand, men det tok ikke mer enn fire måneder før jeg ble mistet i gulvet (sånn faktisk).

Deretter vokste jeg opp i en kjempeliten by på sørlandet med cirka 6053 innbyggere. Jeg har alltid elska havet, og er veldig heldig som har mulighet til å se på havet omtrent så mye jeg vil. Jeg kom nettopp hjem derfra nå.

Så ble jeg etterhvert ti år.

Jeg er ikke akkurat i skrivemodus i kveld, så jeg redigerer dette i morgen, jeg vil som sagt bare prøve meg litt frem nå.

I dag er jeg 25 år.

Jeg bor alene i en leilighet her jeg kommer fra, hos en kjempekoselig familie.

Jeg har to storesøstre, og vi er skikkelig glad i hverandre! Det kommer jeg også tilbake til.

Det er masse jeg kommer tilbake til.

I dag jobber jeg først og fremst med meg selv, men innimellom prøver jeg å bidra til å skape mer åpenhet rundt det å slite psykisk. Noe som er ganske naturlig for meg siden jeg har syv års praksis innenfor psykiatri. Jeg kommer til å være veldig åpen og ærlig om det. Det trengs mer åpenhet, men jeg skjønner voldsomt godt at ikke altfor mange er så åpne om det, for det er jammen ikke lett.. ! Men jeg gjør det i et håp om å kunne bidra til mer åpenhet, så jeg håper det blir tatt imot med forståelse, og ikke blir misbrukt på noen måte. Jeg vil prøve å skrive om dette temaet på en måte som kan opplyse, og som noe som folk kan kjenne seg igjen i. Åpne for diskusjon og spørsmål.

Før var jeg veldig psykisk syk. Nå er jeg bare sånn passe psykisk syk. Denne videoen er et år gammel, og fortsatt går det stadig fremover, -et skritt bakover, og to frem.

De to siste åra har jeg drevet aktivt med yoga. Og det vil jeg anbefale hele verden.

Fortsatt er dette bare et innlegg for å prøve meg frem.

Jeg har lyst til å legge ut en del ordtak som jeg syns er fine.

Også er jeg som sagt mye ute ved havet, og tar noen bilder av og til.

Ellers spiller jeg litt gitar, og i høst fikk jeg meg et orgel fra 1870. Jeg prøver å spille litt fra The Doors.

Jeg har to mursøyler i stua, den ene har jeg pynta med juletrepynt, påskeegg osv. En slags "høytidssøyle". Her er den brukt som juletre/julesøyle.
Bak er orgelet, -det beste med orgelet må være de to lysestakene på sidene. På orgelet har jeg en kopp fra Hotel Cæsar (jeg er veldig avhengig av Hotel Cæsar, og jeg skal faktisk til Hotel Cæsar), en dirigentstav (jeg dirigerer litt til Vivaldi, Beethoven, Bach osv), og ikke minst har jeg Sverre. Det er en trefigur som ligner litt på Jesus, men det er ikke Jesus. Det er en lang historie, men kort sagt er det et slags symbol på en ubevisst styrke som alle mennesker har.

Historien om Sverre er faktisk veldig seriøs, selvom bildealbumet kanskje ikke ser så seriøst om. Men Jeg kommer til å skrive litt om Sverre etterhvert.

Dette ble nattas test. Ser mer i morgen.

God natt   :)

TEST

Sånn, da har jeg fått testa litt.
Jeg heter som sagt Ida.

-Jeg elsker familien min
-Jeg elsker havet. Jeg er veldig mye ute ved havet, og jeg tar noen naturbilder av og til. Jeg vil legge ut noen av de her siden.
-Jeg er engasjert i psykisk helsearbeid. Og jeg ønsker å bidra med å bryte tabuer og åpne for å snakke om det.
-Før i dag hadde jeg ALT klart av hva jeg ville skrive, men nå er det borte.
-Dette er fortsatt bare en test.
-Jeg liker å plukke blomster til folk.


Det er onsdag 11. juli. I dag skulle jeg egentlig rydde, men det gjorde jeg ikke. Jeg fylte bensin på bilen for 250 kroner. Jeg kjørte til havet for å lufte vettet, også plukka jeg blomster. Da jeg kom hjem huska jeg at jeg hadde glemt å hente plakatene jeg fikk i posten i dag. Tenk så bra at KIWI har postkontor og har åpent helt til kl 22! Jeg var der ca kl 21, henta plakatene og ga blomstene jeg hadde plukka til kassadama. Da jeg kom hjem åpna jeg Pakka, et slags rør, med plakatene i. Det er plakater med The Beatles, Jim Morrisson, Mona Lisa, Skrik, Beethoven, og noen til. Så nå ligger de på gulvet her og venter på å bli klistra opp på veggen. Tenk så flott å ha alle disse i stua da!

I skrivende stund  tenker jeg at dette kan bli tidenes mest tragiske blogg om jeg fortsetter å skrive på denne måten... Men som sagt - dette er bare en test, også sletter jeg underveis. I sta hadde jeg masse idèer om alt jeg kunne skrive, nå er det borte, men kanskje det kommer igjen siden.  Jeg får ikke understreka det NOK; -dette er bare en test.