Ustabil sofa

Det vår 2009, og været er det folk kaller for “fint”. Jeg hata det. Jeg hata meg selv. Jeg hata livet mitt. Det eneste som gleda meg, var tanken på å dø. Jeg kjente et monster. Mitt trofaste monster. Det var mitt eget monster. Monsteret fullt av arr og hat. Alt var ondt! Jeg kjente monsteret komme. Men hvor var det? Det måtte dø, jeg måtte drepe det! I natt var monsteret sofaen. Den var ond. Jeg måtte drepe den for å få bort monsteret. Jeg fant en stor brødkniv og stakk den, jeg skar den opp, det hvite inni kunne ikke blitt mørkere. Den fikk titalls kutt, men monsteret var fortsatt i live. Monsteret ble ikke borte, hvor var det da? Det var inne i MEG. Jeg kutta meg opp, og det endte som vanlig med titalls sting og innleggelse på akuttpsykiatrisk. Sofaen stod der like ond. Den skremte livet ut av meg. Det verste var ikke mareritta da jeg sov, men å våkne opp til virkeligheten. Jeg ville bare at marerittet skulle ta slutt.

 

Det er vinter 2011, og været er det folk kaller for “stygt”. Jeg syns det er så vakkert. Det er overskya, og snøen legger seg som en fredfull dyne over bakken. Det er friskt og deilig ute, jeg lukker øynene og trekker inn den kalde lufta og kjenner at jeg lever. Jeg setter den gode og myke sofaen full av knivstikk ut på verandaen. Det lukter vinter av naturen som fortsatt ligger i dvale under den fredfulle, hvite dyna, og jeg har så lyst til å gi den en stor klem og takke for at den finnes. Jeg legger meg i sofaen og kjenner den levende kroppen mot den gode sofaen. Det er kaldt ute, så jeg tar med meg dyna og en varmeflaske, legger meg i sofaen, nyter det vakre været, mens jeg sovner i den gode sofaen som på ingen måte kunne blitt bedre og drømmer om at det kan være sånn for alltid.

(Nå har jeg kommet helt ut av hvordan man stiller inn farger og bakgrunn for blogginnlegga. Det får pulsen til å stige i kveld merker jeg. Den nye sofa'n begynner å bli nervøs, så jeg får redigere det senere.)

Tja... hva skal jeg skrive her da?

Heihei!

Jeg har ikke slutta å blogge, men nå i det siste har det vært et slags "teppe" over de tankene som klarer å skrive noe som helst. Men det går sikkert over etterhvert. I mellomtidem legger jeg ut et bilde av et egg som står på høykant. Her er det ingen skjulte triks - det er faktisk mulig å få et egg til å stå på høykant.

 Nå prøvde jeg å laste opp bildet, men det gikk visst ikke.
Uansett; -det er mulig å få et egg til å stå på høykant.

Skriver mer i bloggen etterhvert.

Peace & love

Turen til Kina

6/1-10

Jeg må faktisk være noe for meg selv for å kunne være noe for noe andre. Jeg må være trygg på meg selv for at andre skal kunne føle seg trygg på meg. Jeg har lyst til å være en trygghet for andre, å være noe positivt for andre. Men om jeg skal få til det må jeg klare å være noe positivt for meg selv også. I dusjen i dag innså jeg noe stort og viktig, noe som er viktig for å få et godt å verdig liv for min egen del. Jeg har aldri før i mitt liv tenkt tanken eller følt på følelsen at jeg er verdt like mye som alle andre andre. At Ida ikke er en ond og dårlig person. At det ikke trenger å være en skam å være meg. At jeg ikke trenger å føle skam fordi jeg er til. At det skal få lov å være greit å være den jeg er og vise det uten å frykte det og uten at det gir meg enda flere dårlige følelser. At det er lov å skille seg ut. At det er lov å ikke være som alle andre. Ingen andre er som alle andre. Alle andre er forskjellige. Jeg er også forskjellig og sånn skal det få lov til å være. Sånn skal det være. Jeg har begynt på en reise mot et fjernt, men noe som jeg ser på som et realistisk mål. Et mål jeg ikke trodde eksisterte, noe jeg ikke visste at det gikk an å begynne på, for det gå jo ikke an å begynne på noe man ikke vet om.

 Men det går an å begynne å forske for å oppdage noe nytt. Jeg vet ikke hvordan det er å føle seg fri, men det skal jeg finne ut av. Det skal jeg jobbe mot. Det er skummelt, vanskelig og utrygt å ta disse første skrittene. Den utryggheten jeg har hatt siden jeg ble født har blitt en trygghet for meg. Det er utrygt å begynne å føle seg trygg. Det er jo noe nytt og noe jeg må jobbe hardt og lenge for. Man trenger jo ikke å være redd for å dette ned når man allerede er på bunnen. Jeg har tatt det første steget til Kina.

Jeg har aldri tenkt tanken på å gå til Kina før, som som om det har vært et sted som ikke har eksistert. Nå tenker jeg at Kina eksisterer og dit skal jeg. At Kina er et bra sted å være. Noe mye bedre enn der jeg kommer fra og der jeg alltid har vært. Jeg er en flyktning som er på vei til en bedre tilværelse. De første skrittene er alltid de verste. Beslutningen og valget, troen og håpet. Etter bare et par skritt er jeg allerede andpusten og støl. Men jeg skal fortsette, jo flere skritt og jobbing, jo bedre blir formen Det vil bli lettere å fortsette og de neste skrittene vil kanskje vil kanskje gå lettere. Men jeg har jo aldri før vært på vei til Kina. Det vil bli mye skummelt å møte på, mye nytt og utrygt, mange nye inntrykk og følelser, men jeg har begynt å gå. Går jeg tilbake til start så har jeg hvertfall troen på at Kina er der borte i det fjerne og dit skal jeg fortsette å prøve å gå. Jeg skal ikke gi opp. Jeg skal vekk fra den trygge, men elendige tilværelsen. Ikke bagatellisere meg selv, men ta meg selv på alvor. Dit skal jeg nå. Til Kina er det mange motbakker, men det er jo også medbakker. Jeg må komme meg over Mount Everest på veien, kanskje jeg detter ned og brekker beinet, men jeg har grodd sammen før. Jeg har fortsatt å prøve og jeg har og jeg har nådd mange topper som har virka som har virka uoverkommelige. Nå skal jeg tørre å å kjenne på den følelsen av å ha klart det også uten å føle skam og verdiløshet. Jeg har vært på toppen av Mount Everest før, slutta med rus og bulimi blant annet, men aldri innsett at jeg har vært der. Jeg har aldri kjent på mestringsfølelsen av å ha vært der, aldri sett den fine utsikten. Jeg har bare sett ned på den mørke bakken.

 Jeg skal kjenne på følelsen av at det ikke er en skam å være Ida. Jeg har aldri vært i Kina, jeg vet ikke hvordan det er å være der ennå. Men jeg er på vei. Det er ikke sånn at det skal være alt eller ingenting lenger. Det går ikke an å oppnå alt, men ingenting er en dårlig følelse å kjenne på. Når jeg har kommet fram og vet at det er mulig å nå Kina og vet hvordan det er, kan jeg dra tilbake til der jeg kom fra og fortelle til andre der at Kina eksisterer. At jeg har vært der, og kanskje jeg kan hjelpe til med å vise dem hvilken vei de skal gå for å å komme til Kina. Det hadde vært en god følelse å være noe for noen andre, å være til nytte for andre. Det hadde vært godt. Det SKAL bli godt.

27/1-10

I går drakk jeg tre øl og røyka 8 røyk. Jeg har jo slutta å røyke. Og jeg ble så utrolig frista når jeg lukta alkohollukta. Jeg visste før jeg kjøpte øl at jeg gjorde noe dumt. Dessuten er det ikke lov å drikke alkohol når man er innlagt på psykiatrisk. Men jeg ble så utrolig frista når jeg lukta alkohollukta. Jeg tenkte mye for og imot. Når jeg var ved kassa og skulle betale var jeg på vei til å ombestemme meg. Men så tenkte jeg for igjen... Følte ikke for. Tenkte det. Da jeg kom tilbake til avdelinga følte jeg på skyld og skam for hva jeg hadde gjort. Det er jo ikke lov å drikke alkohol når man er innlagt. Jeg fant kontakten min og var ærlig og sa i fra. Jeg hadde jo ikke trengt det. Men om jeg skal få hjelp så må jeg jo være ærlig. Og jeg vil ha hjelp. Men følelsen var på bunn, jeg hadde kommet tilbake til start.

 Jeg visste jo at man ikke kan drikke under oppholdet. Stemmene var intense, jeg og alle andre så onde ut, tankene var destruktive og vonde. Det var vanskelig. Det er bra at det er vanskelig, at jeg angrer, at jeg vil få til noe bedre. Ida, -det går ikke an å klare alt. Og dette er ikke å komme tilbake til null eller å ikke få til noenting. Bare et skritt i feil retning til Kina.

 Og det må jeg regne med. Jeg har hatt bulimi, røyka hasj, tatt metamfetamin, kokain og prøvd heroin. Det var nesten en bagatell for meg, en selvfølge. Jeg har kommet langt Ida, 3 øl var et nederlag. Før ville det vært et enormt fremskritt å bare drikke 3 øl på veldig lang tid, overhodet ikke noe nederlag. Det er bra at dette var et nederlag for meg. Går litt fram og tilbake mellom den gamle tilværelsen og Kina, men jeg har kasta spaden jeg brukte til å grave meg ned til helvete med. Ida, -du må prøve å se hvor langt du har kommet. Hvor mye bra du har gjort for å komme videre og oppover. Men nå fortsetter jeg å gå fremover. Jeg må regne med å ta et par skritt tilbake av og til. Men jeg gir ikke opp av den grunn. Jeg fortsetter veien og går fremover. Jeg er ikke tilbake på start. Og jeg har lært noe av det. Man gjør sjeldent samme feilen to ganger, man gjør samme feilen MANGE fler ganger enn to. Jeg er ikke tilbake til start. Prøv å føl på det, Ida. Jeg kjøpte en billett til helvete i går, men det var heldigvis en tur-retur billett. Det ser jeg nå. Jeg kjøper alltid tur-retur billetter. Både til helvete og himmelen. Jeg takler ikke de voldsomme intense svingningene, må døyve de. Jeg skulle gjerne vært litt mer stabil, men nå er det som det er. Alle gjør feil, og det er mye man kan lære av det. Jeg er ekspert på å gjøre feil, så det må jo bety at jeg lærer utrolig mye. Sykepleieren og psykologen sa at de ble veldig overraska over at jeg hadde drukket i går. Jeg ble veldig overraska selv også over at jeg hadde gjort det. Og det er jo veldig positivt, at både de og meg selv hadde høyere forventninger til meg enn det. Før når jeg til psykolog en gang i uka foreslo jeg at jeg skulle ta metamfetamin og hasj en dag mindre for hver uke. En uke 6 ganger, neste gang 5 osv. Når jeg kom til 4 så hadde jeg tatt 5 ganger. Ho sa at det hadde ho regna med, at det er jo vanskelig. Jeg kom ikke noen skritt videre til Kina i går, men jeg tok med meg viktig erfaring. Kanskje det blir lettere å unngå det til neste gang. Kanskje det blir lettere å fortsette på veien opp til Mount Everest uten å dette så langt ned når jeg vet hvorfor jeg ramla ned forrige gang. Neste gang jeg tar et par skritt tilbake og detter litt ned så har jeg nok bygd opp litt mer styrke siden jeg ikke har bagatellisert dette. Men det får jeg ta når det kommer. Dette skal du klare Ida.

  2/2-10

FY søren, for en ekstra GRUSOM dag. Voldsom konstant angst hele dagen. Motløshet. Psykologen sier at plagene mine er noe jeg må leve med. Svingningene, stemmene og uroen. Men at jeg kan lære meg å leve med det. Jeg vil ikke leve med det!!! Jeg vil ha det bort!! Jeg vet jo at ingen mennesker har et liv uten motgang eller problemer. Sånn er ikke livet for noen. Sånn er det ikke å være menneske. Men jeg orker bare ikke mer!!! ORKER IKKE!!! Jeg er så LEI!!! Orker ikke. Men det er jo ikke noe annet alternativ. Selvom jeg ikke orker blir jeg tvunget til å orke allikevel. Jeg er vanligvis flink til å tenke positivt i enhver situasjon, holde fokuset på gode ting, være her og nå. Men det går ikke i dag. Jeg prøver og prøver, men angsten er for stor til at det går an å tenke på noe annet. Eller å ha tanker i det hele tatt. Bare de vonde følelsene. Jeg er blitt fortalt at jeg må si fine ting til meg selv i speilet. Ting jeg er flink til. Jeg kommer ikke på så mye i dag. I dag er jeg ikke flink til noenting. Jeg prøver likevel. Jeg sa til meg selv at jeg er flink til å bruke deodorant. Flink til å slukke lyset før jeg legger meg. Flink til å overleve. Nå er klokka 00.30 og det går bedre. Det hadde jeg ikke trodd, bare håpet. Gjort alt jeg kunne. Tenkt at det snart ville gå over, men uten tro. Tenkt at jeg har holdt ut alle de andre dagene, ukene og åra. -Jeg holdt ut i dag også! Uten rus, uten medisiner og best av alt; uten å kutte meg. Nå ser jeg at jeg faktisk har fått til noe større i dag enn å bruke deodorant. Jeg har overlevd i dag også. Uten å tenke at det å overleve er en dårlig ting. Jeg ser meg selv i speilet igjen og sier at du er flink Ida, du har klart noe vanskelig. Du har orka det. Du har holdt ut. Du har overlevd, og det syns jeg til og med er bra. Jeg svetter mye om natta, så jeg tar på litt deodorant og slukker lyset før jeg legger meg. Det er en selvfølge for meg at jeg får til å ta litt deodorant under armene og trykke på lysbryteren. Men i dag har jeg fått til noe så mye større. Jeg har overlevd dagen, jeg har ikke kutta meg engang. Det er ingen selvfølge for meg. Jeg får en ny og god, men litt rar og fremmed følelse. Følelsen av å få til noe, å være flink. Jeg har kommet et skritt nærmere Kina.

Morgenstund

Det er morgen 2006. Kontoen er overtrukket etter dagene i forveien med altfor mye amfetamin. Driter i regninger. Driter i ansvar. Driter i livet. Jeg vil ha amfetamin. Abstinensene er i full gang, jeg er redd for alt og alle, redd for meg selv, redd for livet. Hva skulle jeg gjøre i dag, uten penger til amfetamin? Nederlaget er på sitt største. Jeg er mest sulten på piller, og appetitten på livet er borte. Dagen kunne ikke på noen måte starta verre.

  

Det er morgen 2010. Kontoen er tom etter å ha betalt min første strømregning, for en mestring å kjenne på å endelig ta ansvar! Appetitten på livet er stor, og magen er sulten. Kjøleskapet er nesten like tomt som bankkontoen , men det ligger to egg der og en yoghurt, og i fryseren har jeg grove rundstykker som mamma har bakt, og blåbær. Jeg lurer på hva jeg skal ha til frokost… Rundstykke med egg, eller yoghurt med blåbær? Tenk så heldig jeg er! Jeg har flere ting jeg kan velge til frokost! Jeg tenker på alt jeg har som ikke er en selvfølge, drømmer jeg ikke visste eksisterte, og kjenner på hvor heldig, takknemlig og rik jeg er. Dagen kunne ikke på noen måte starta bedre! 

Havregrøt

I dag lurte jeg litt på hva jeg skulle ha til middag. Skulle jeg gjøre det enkelt som vanlig med kornblanding med biola, eller skulle jeg rett og slett lage meg en varm middagsrett? Det er veldig lenge siden sist jeg lagde havregrøt. Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å lage det i dag, men jaggu gjorde jeg det ikke likevel.
Helt fra jeg var helt liten har mamma lagd havregrøt til meg. Da jeg ble... tja... skal vi se... ja, kanskje 11 år gammel da, eller 10 kanskje, så fikk jeg lov til å begynne å lage det selv. Så etter 15 års erfaring har jeg blitt en racer på å lage havregrøt, og jeg har til og med fått min egen vri på det. Jeg liker egentlig ALL mat, men helst som andre lager. Det eneste jeg ikke er så glad i er sylteagurk. Jeg syns det smaker mer som magesyre... Men jeg spiser det om jeg får det servert, det er ikke direkte vondt heller. Jeg er sikkert god til å lage mat, men jeg kan ikke lage så mye forskjellig, men jeg er helt RAM på å lage havregrøt! Her er oppskriften:

Det du trenger er:

litt store havregryn
litt "lettkokte" havregryn (de er mindre)
en halv ss sukker, eller så mye du vil ha
sånn passe mye melk
(Mengden på ingrediensene velger du selvsagt selv alt etter hvor sulten du er)

Fremgangsmåte:
Først blander du melk og havregryn i en gryte. Jeg vet ikke hvor mange grader jeg har på plata, men jeg har den på 3 som på min komfyr er det varmeste, sånn at det skal gå litt fortere.

Når det begynner å bli litt varmere er det viktig å røre en del da det har lett for å brenne seg fast i gryta. Når du ser at det begynner å boble og dampe litt og havregrøten blir fastere så vet du at nå er det snart middag. Her begynner det å skje noe:

Når havregrøten er så fast du vil ha den  så tar du den over på en tallerken.

I dag har jeg for første gang prøvd med å ha litt kanel på. Jeg tok bare på et lite område i tilfelle jeg ikke skulle være så glad i det. Men det piffa opp hele retten og gjorde den mer eksotisk, og det var kjempegodt!

Der har dere oppskrift på en veldig god havregrøt. Sunt er det også. Også koster en porsjon kanskje bare ca 5 kr. Havregrøt har ALT; billig, sunt og godt!

Bon appetite!






Desserten var også god, men jeg har valgt å ikke legge så mye fokus på den i dette innlegget da jeg ikke har lagd den selv.

Jobben min

Som sagt vil jeg skrive en del om psykiatri, det blir veldig naturlig for meg siden livet mitt har bestått- og består veldig mye av det, -det er det jeg kan mest om og som opptar meg mest. Jeg er engasjert i psykisk helsearbeid, og vil gjerne være med på å bidra til å bryte tabuer, åpne for å snakke om det, og gi det jeg kan gi av informasjon om psykisk helse. Jeg vil dele noen av mine erfaringer, min måte å mestre hverdagen på, hvordan det er å ha en psykisk sykdom og alt det fører med seg, jeg har fått lov til å "intervjue" andre som sliter med psykisk sykdom OG jeg vil si litt om mennesker jeg har møtt underveis i min 7års praksis innen psykiatri, -alt de har lært meg, alle de spesielle, interessante og gode samtalene, all latteren, og mange gode minner, bl. a.

 Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, så jeg begynner her:
Jeg prøvde videregående skole noen ganger, men fikk bare ett år fullført, helse- og sosialfag. Jeg var mest interessert i psykologi, og plutselig hoppa jeg rett ut i praksis 18 år gammel. Det var skumle greier. Etter noen runder med praksis på akuttpsykiatrisk, kom jeg for første gang inn på en åpen avdeling, -det var både interessant og skummelt.

Dette er fra mars 2006:

Når man får 300% praksis pluss helger og høytider kan tiden virke ganske lang. Da er det greit å friske opp mattekunnskapene litt:

Dette er fra en annen avdeling jeg har hatt mye praksis på. Der fikk jeg ikke lov til å gå ut døra engang. HVA gjør man da? Ètt alternativ, blant få andre, er å lage landsbyer på pulten av sigaretter, mynter, kopper, kjeks og pilleglass:

Det begynte stødig og forsiktig med en mandarin og noen pilleglass.

Så jeg gikk dristigere til verks med enda flere kopper oppå hverandre:

Da skjønte jeg at dette kunne bli en hobby inne på avdelinga. Nå må jeg igrunnen si at min nyeste hobby - å blogge om det her hjemme - er noe mer interessant enn å  sitte innelukka på en avdeling og bygge landsbyer på pulten med det jeg hadde. Sigaretter, kjeks og pilleglass liksom.. woohoo... Men bra ble det da:

Dette er etter jeg har noen dager med øving, feiling, og frustrasjon over alle de gangene det raste sammen, -men øvelse gjør mester!:

Jeg har en del filmer fra før- og under praksisen min, men de er noe dystre. Man kommer ikke inn på psykiatrisk uten grunn, det er også viktig å understreke både for "mannen på gata"s del, og pasienter - som gjør en jobb som ikke syntes. Det kommer jeg også tilbake til. Men noen av filmene kommer til bruk senere. Og gjorde det i fjor høst på VGTV. De jeg legger ut her er for å vise at psykiatrisk ikke bare handler om lukkede dører, tvang, psykose, blod og tårer-  myten = feil. Det kommer jeg tilbake til.

Nå er det lenge siden sist jeg hadde praksis på en avdeling. For tiden har jeg bare et par timer praksis i uka. Sist jeg hadde praksis på avd. var i vinter, og hadde etter lang erfaring og mye øving lært meg å kaste medisinene opp i lufta og treffe munnen. Her tar jeg tre på rad:

Å praktisere i psykiatrien handler ikke alltid bare om lukkede dører og tvang:

To be continued

Amfetamin vs poteter

Det er 9. april 2011. Dette er en dag jeg aldri vil glemme. I dag har jeg nemlig kokt poteter for første gang! Dagen begynte dårlig. Destruktive tanker, vonde følelser, og fornuften begynner å svikte. Demonene sier at jeg må kutte meg. Stenge følelsene inne, erstatte tårene med blod. Eller ruse meg. Det er det samme egentlig, av erfaring vet jeg at begge deler er en måte jeg kan mestre slike dager på. Men i dag valgte jeg å la demonene komme. Jeg skjøv de ikke unna, men møtte de ansikt til ansikt og gikk ut og møtte dem. Jeg visste ikke hvor jeg skulle. Jeg gikk den bratteste veien. Helt opp til Meny. Jeg gikk som vanlig rett forbi potetene. Men jeg snudde… Jeg visste at det var dit jeg skulle, jeg skulle bort til potetene. Jeg gikk målbevisst og bestemt bort. Aldri før i mitt liv har jeg kjøpt poteter. Også så mange typer det finnes!Mandelpoteter, amadinepoteter, (husker ikke resten), jeg tok amadinepoteter, de så gode ut. På vei ned bakken igjen innså jeg hvilken bratt bakke jeg nettopp hadde gått opp. Jeg møtte demonene, og de forstod at det ikke nyttet. Jeg slåss, og jeg vant! Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle koke poteter, men det var i grunnen enkelt. Kjele med vann, potetene oppi, og kokes til de er ferdigkokt. Mens de kokte hoppa jeg opp og ned på gulvet, lo og gråt gledestårer. Blodet ble erstatta med gledestårer, amfetaminen ble erstatta med poteter! Jeg kjente på en enorm lykke, jeg ringte og sendte meldinger til mine nærmeste om hva jeg nettopp hadde overvunnet, -jeg hadde kokt POTETER! Jeg lå i senga om natta, fikk ikke sove, jeg hadde lyst til å si det til hele verden! Jeg måtte ringe nattevakta på den siste avdelinga jeg var på. 1B. Hun gledet seg på mine vegne, hun visste hvilken kamp jeg hadde kjempet og vunnet i dag. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Men det letteste alternativet den dagen, hadde blitt det aller vanskeligste. Man må både skaffe penger, få tak i amfetamin, stresse med å hakke opp klumpene, lage striper, og klippe opp sugerør til å sniffe det med. Skammen, nedturene, abstinensene, smerten av kutt, stress med taxi og legevakt, skyldfølelsen, skammen. Og dyrt på alle måter. I dag kokte jeg poteter! De var billige, men samtidig så inderlig dyrbare. Det er en av de største dagene jeg har hatt i livet mitt! Den sterkeste rusen er å være nykter, -å leve! Denne dagen vant jeg!