Hva vet vitenskap om kjærlighet?

                   Jeg og Steinar ble kjent da vi skulle spille i et tablå sammen for et par år siden.

Fra jeg var liten har jeg alltid hatt mange spørsmål i forhold til livet, døden, sjelen, meninga, og de store spørsmåla. Jeg har vært- og èr redd.  Jeg blir livredd og dødsredd. Jo mer jeg leter etter meninga, jo mindre blir den. Tanken på at livet etter døden er død. Svart, evig, tomt.

For et par år siden snakka jeg mye med en ungdomsprest, Steinar, om alle disse tankene. Kommer jeg til helvete om jeg gjør noe galt? HVA er galt? Hva skal jeg gjøre for å komme til himmelen? Er det jeg gjør godt nok? Ble jorda til med et smell? Blir vi tilintetgjort?  Hva skal vi egentlig med verdensrommet?  Han hadde heller ingen svar, men han kunne svare på hva HAN trodde på. Og han beroligga meg med at han heller ikke visste det, men at han trodde på en himmel, og gode ting. Vi snakka om verdensrommet, evolusjonen, meninga osv. Han hadde like mange spørsmål som meg, men tro på bedre svar enn det jeg hadde.

 Vi snakka mye om tro, håp og kjærlighet. Det er noe jeg tenker mye på. Jeg er fortsatt redd. Steinar flytta for et år siden til Canada med familien sin (heldige Canada! Jeg er takknemlig som ble kjent med han før han dro!).  Før han dro ga han meg et smykke, et tro håp og kjærlighet-smykke. Han hadde det da han var liten, det er til og med bitemerker på hjertet. Jeg bruker det hver dag. Uansett hva som skulle skje, så har jeg det. Jeg trodde jeg hadde mista det for en stund siden, men jeg tenkte at uansett så har jeg jo det… men heldigvis fant jeg smykket igjen J

For nesten tre år siden måtte jeg ha en hudtransplantasjon på leggen. Jeg spurte kirurgen om det noen gang ville vokse hår der igjen, og han lovte at det ville det ikke gjøre. Det var ikke fysisk mulig. Nå, etter tre år, har det vokst tre hår på et lite område der kirurgen hadde lovt at det ikke ville gro hår igjen. Det var vitenskapelig umulig. Men der vokser det i dag tre hår. Vitenskapen tok feil. Jeg tenker at de står for tro, håp og kjærlighet.  Hadde det ikke vært for det, så hadde jeg ikke vært i live i dag. Tro, håp og kjærlighet. Kjærligheten vant over vitenskapen. Og takket være det, tviler jeg mer på vitenskapen, håpe og tro på noe annet enn en svart evighet, uansett står kjærligheten igjen. Ingen skal få ta fra meg det. Jeg prøver å akseptere frykten, og slippe til gode alternativer.

Jeg vil overhodet ikke si at jeg elsker livet hele tiden, i det hele tatt, -noen ganger hater jeg det, men jeg elsker all kjærligheten som lever uansett hvor mørkt det er. Uansett hvor mye jeg hater livet. Det må vel være det som er meninga med å holde ut, på bunnen, i mørket, i livet, på jorda. Kjærlighet. Kjærligheten kan aldri dø.

Paulus’ første brev til korinterne

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
          

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.

Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå.For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.  Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.  Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.  Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

 Dette er kjærlighet: mine to søstre og jeg som holder sammen.