Turen til Kina

6/1-10

Jeg må faktisk være noe for meg selv for å kunne være noe for noe andre. Jeg må være trygg på meg selv for at andre skal kunne føle seg trygg på meg. Jeg har lyst til å være en trygghet for andre, å være noe positivt for andre. Men om jeg skal få til det må jeg klare å være noe positivt for meg selv også. I dusjen i dag innså jeg noe stort og viktig, noe som er viktig for å få et godt å verdig liv for min egen del. Jeg har aldri før i mitt liv tenkt tanken eller følt på følelsen at jeg er verdt like mye som alle andre andre. At Ida ikke er en ond og dårlig person. At det ikke trenger å være en skam å være meg. At jeg ikke trenger å føle skam fordi jeg er til. At det skal få lov å være greit å være den jeg er og vise det uten å frykte det og uten at det gir meg enda flere dårlige følelser. At det er lov å skille seg ut. At det er lov å ikke være som alle andre. Ingen andre er som alle andre. Alle andre er forskjellige. Jeg er også forskjellig og sånn skal det få lov til å være. Sånn skal det være. Jeg har begynt på en reise mot et fjernt, men noe som jeg ser på som et realistisk mål. Et mål jeg ikke trodde eksisterte, noe jeg ikke visste at det gikk an å begynne på, for det gå jo ikke an å begynne på noe man ikke vet om.

 Men det går an å begynne å forske for å oppdage noe nytt. Jeg vet ikke hvordan det er å føle seg fri, men det skal jeg finne ut av. Det skal jeg jobbe mot. Det er skummelt, vanskelig og utrygt å ta disse første skrittene. Den utryggheten jeg har hatt siden jeg ble født har blitt en trygghet for meg. Det er utrygt å begynne å føle seg trygg. Det er jo noe nytt og noe jeg må jobbe hardt og lenge for. Man trenger jo ikke å være redd for å dette ned når man allerede er på bunnen. Jeg har tatt det første steget til Kina.

Jeg har aldri tenkt tanken på å gå til Kina før, som som om det har vært et sted som ikke har eksistert. Nå tenker jeg at Kina eksisterer og dit skal jeg. At Kina er et bra sted å være. Noe mye bedre enn der jeg kommer fra og der jeg alltid har vært. Jeg er en flyktning som er på vei til en bedre tilværelse. De første skrittene er alltid de verste. Beslutningen og valget, troen og håpet. Etter bare et par skritt er jeg allerede andpusten og støl. Men jeg skal fortsette, jo flere skritt og jobbing, jo bedre blir formen Det vil bli lettere å fortsette og de neste skrittene vil kanskje vil kanskje gå lettere. Men jeg har jo aldri før vært på vei til Kina. Det vil bli mye skummelt å møte på, mye nytt og utrygt, mange nye inntrykk og følelser, men jeg har begynt å gå. Går jeg tilbake til start så har jeg hvertfall troen på at Kina er der borte i det fjerne og dit skal jeg fortsette å prøve å gå. Jeg skal ikke gi opp. Jeg skal vekk fra den trygge, men elendige tilværelsen. Ikke bagatellisere meg selv, men ta meg selv på alvor. Dit skal jeg nå. Til Kina er det mange motbakker, men det er jo også medbakker. Jeg må komme meg over Mount Everest på veien, kanskje jeg detter ned og brekker beinet, men jeg har grodd sammen før. Jeg har fortsatt å prøve og jeg har og jeg har nådd mange topper som har virka som har virka uoverkommelige. Nå skal jeg tørre å å kjenne på den følelsen av å ha klart det også uten å føle skam og verdiløshet. Jeg har vært på toppen av Mount Everest før, slutta med rus og bulimi blant annet, men aldri innsett at jeg har vært der. Jeg har aldri kjent på mestringsfølelsen av å ha vært der, aldri sett den fine utsikten. Jeg har bare sett ned på den mørke bakken.

 Jeg skal kjenne på følelsen av at det ikke er en skam å være Ida. Jeg har aldri vært i Kina, jeg vet ikke hvordan det er å være der ennå. Men jeg er på vei. Det er ikke sånn at det skal være alt eller ingenting lenger. Det går ikke an å oppnå alt, men ingenting er en dårlig følelse å kjenne på. Når jeg har kommet fram og vet at det er mulig å nå Kina og vet hvordan det er, kan jeg dra tilbake til der jeg kom fra og fortelle til andre der at Kina eksisterer. At jeg har vært der, og kanskje jeg kan hjelpe til med å vise dem hvilken vei de skal gå for å å komme til Kina. Det hadde vært en god følelse å være noe for noen andre, å være til nytte for andre. Det hadde vært godt. Det SKAL bli godt.

27/1-10

I går drakk jeg tre øl og røyka 8 røyk. Jeg har jo slutta å røyke. Og jeg ble så utrolig frista når jeg lukta alkohollukta. Jeg visste før jeg kjøpte øl at jeg gjorde noe dumt. Dessuten er det ikke lov å drikke alkohol når man er innlagt på psykiatrisk. Men jeg ble så utrolig frista når jeg lukta alkohollukta. Jeg tenkte mye for og imot. Når jeg var ved kassa og skulle betale var jeg på vei til å ombestemme meg. Men så tenkte jeg for igjen... Følte ikke for. Tenkte det. Da jeg kom tilbake til avdelinga følte jeg på skyld og skam for hva jeg hadde gjort. Det er jo ikke lov å drikke alkohol når man er innlagt. Jeg fant kontakten min og var ærlig og sa i fra. Jeg hadde jo ikke trengt det. Men om jeg skal få hjelp så må jeg jo være ærlig. Og jeg vil ha hjelp. Men følelsen var på bunn, jeg hadde kommet tilbake til start.

 Jeg visste jo at man ikke kan drikke under oppholdet. Stemmene var intense, jeg og alle andre så onde ut, tankene var destruktive og vonde. Det var vanskelig. Det er bra at det er vanskelig, at jeg angrer, at jeg vil få til noe bedre. Ida, -det går ikke an å klare alt. Og dette er ikke å komme tilbake til null eller å ikke få til noenting. Bare et skritt i feil retning til Kina.

 Og det må jeg regne med. Jeg har hatt bulimi, røyka hasj, tatt metamfetamin, kokain og prøvd heroin. Det var nesten en bagatell for meg, en selvfølge. Jeg har kommet langt Ida, 3 øl var et nederlag. Før ville det vært et enormt fremskritt å bare drikke 3 øl på veldig lang tid, overhodet ikke noe nederlag. Det er bra at dette var et nederlag for meg. Går litt fram og tilbake mellom den gamle tilværelsen og Kina, men jeg har kasta spaden jeg brukte til å grave meg ned til helvete med. Ida, -du må prøve å se hvor langt du har kommet. Hvor mye bra du har gjort for å komme videre og oppover. Men nå fortsetter jeg å gå fremover. Jeg må regne med å ta et par skritt tilbake av og til. Men jeg gir ikke opp av den grunn. Jeg fortsetter veien og går fremover. Jeg er ikke tilbake på start. Og jeg har lært noe av det. Man gjør sjeldent samme feilen to ganger, man gjør samme feilen MANGE fler ganger enn to. Jeg er ikke tilbake til start. Prøv å føl på det, Ida. Jeg kjøpte en billett til helvete i går, men det var heldigvis en tur-retur billett. Det ser jeg nå. Jeg kjøper alltid tur-retur billetter. Både til helvete og himmelen. Jeg takler ikke de voldsomme intense svingningene, må døyve de. Jeg skulle gjerne vært litt mer stabil, men nå er det som det er. Alle gjør feil, og det er mye man kan lære av det. Jeg er ekspert på å gjøre feil, så det må jo bety at jeg lærer utrolig mye. Sykepleieren og psykologen sa at de ble veldig overraska over at jeg hadde drukket i går. Jeg ble veldig overraska selv også over at jeg hadde gjort det. Og det er jo veldig positivt, at både de og meg selv hadde høyere forventninger til meg enn det. Før når jeg til psykolog en gang i uka foreslo jeg at jeg skulle ta metamfetamin og hasj en dag mindre for hver uke. En uke 6 ganger, neste gang 5 osv. Når jeg kom til 4 så hadde jeg tatt 5 ganger. Ho sa at det hadde ho regna med, at det er jo vanskelig. Jeg kom ikke noen skritt videre til Kina i går, men jeg tok med meg viktig erfaring. Kanskje det blir lettere å unngå det til neste gang. Kanskje det blir lettere å fortsette på veien opp til Mount Everest uten å dette så langt ned når jeg vet hvorfor jeg ramla ned forrige gang. Neste gang jeg tar et par skritt tilbake og detter litt ned så har jeg nok bygd opp litt mer styrke siden jeg ikke har bagatellisert dette. Men det får jeg ta når det kommer. Dette skal du klare Ida.

  2/2-10

FY søren, for en ekstra GRUSOM dag. Voldsom konstant angst hele dagen. Motløshet. Psykologen sier at plagene mine er noe jeg må leve med. Svingningene, stemmene og uroen. Men at jeg kan lære meg å leve med det. Jeg vil ikke leve med det!!! Jeg vil ha det bort!! Jeg vet jo at ingen mennesker har et liv uten motgang eller problemer. Sånn er ikke livet for noen. Sånn er det ikke å være menneske. Men jeg orker bare ikke mer!!! ORKER IKKE!!! Jeg er så LEI!!! Orker ikke. Men det er jo ikke noe annet alternativ. Selvom jeg ikke orker blir jeg tvunget til å orke allikevel. Jeg er vanligvis flink til å tenke positivt i enhver situasjon, holde fokuset på gode ting, være her og nå. Men det går ikke i dag. Jeg prøver og prøver, men angsten er for stor til at det går an å tenke på noe annet. Eller å ha tanker i det hele tatt. Bare de vonde følelsene. Jeg er blitt fortalt at jeg må si fine ting til meg selv i speilet. Ting jeg er flink til. Jeg kommer ikke på så mye i dag. I dag er jeg ikke flink til noenting. Jeg prøver likevel. Jeg sa til meg selv at jeg er flink til å bruke deodorant. Flink til å slukke lyset før jeg legger meg. Flink til å overleve. Nå er klokka 00.30 og det går bedre. Det hadde jeg ikke trodd, bare håpet. Gjort alt jeg kunne. Tenkt at det snart ville gå over, men uten tro. Tenkt at jeg har holdt ut alle de andre dagene, ukene og åra. -Jeg holdt ut i dag også! Uten rus, uten medisiner og best av alt; uten å kutte meg. Nå ser jeg at jeg faktisk har fått til noe større i dag enn å bruke deodorant. Jeg har overlevd i dag også. Uten å tenke at det å overleve er en dårlig ting. Jeg ser meg selv i speilet igjen og sier at du er flink Ida, du har klart noe vanskelig. Du har orka det. Du har holdt ut. Du har overlevd, og det syns jeg til og med er bra. Jeg svetter mye om natta, så jeg tar på litt deodorant og slukker lyset før jeg legger meg. Det er en selvfølge for meg at jeg får til å ta litt deodorant under armene og trykke på lysbryteren. Men i dag har jeg fått til noe så mye større. Jeg har overlevd dagen, jeg har ikke kutta meg engang. Det er ingen selvfølge for meg. Jeg får en ny og god, men litt rar og fremmed følelse. Følelsen av å få til noe, å være flink. Jeg har kommet et skritt nærmere Kina.