Ustabil sofa

Det vår 2009, og været er det folk kaller for “fint”. Jeg hata det. Jeg hata meg selv. Jeg hata livet mitt. Det eneste som gleda meg, var tanken på å dø. Jeg kjente et monster. Mitt trofaste monster. Det var mitt eget monster. Monsteret fullt av arr og hat. Alt var ondt! Jeg kjente monsteret komme. Men hvor var det? Det måtte dø, jeg måtte drepe det! I natt var monsteret sofaen. Den var ond. Jeg måtte drepe den for å få bort monsteret. Jeg fant en stor brødkniv og stakk den, jeg skar den opp, det hvite inni kunne ikke blitt mørkere. Den fikk titalls kutt, men monsteret var fortsatt i live. Monsteret ble ikke borte, hvor var det da? Det var inne i MEG. Jeg kutta meg opp, og det endte som vanlig med titalls sting og innleggelse på akuttpsykiatrisk. Sofaen stod der like ond. Den skremte livet ut av meg. Det verste var ikke mareritta da jeg sov, men å våkne opp til virkeligheten. Jeg ville bare at marerittet skulle ta slutt.

 

Det er vinter 2011, og været er det folk kaller for “stygt”. Jeg syns det er så vakkert. Det er overskya, og snøen legger seg som en fredfull dyne over bakken. Det er friskt og deilig ute, jeg lukker øynene og trekker inn den kalde lufta og kjenner at jeg lever. Jeg setter den gode og myke sofaen full av knivstikk ut på verandaen. Det lukter vinter av naturen som fortsatt ligger i dvale under den fredfulle, hvite dyna, og jeg har så lyst til å gi den en stor klem og takke for at den finnes. Jeg legger meg i sofaen og kjenner den levende kroppen mot den gode sofaen. Det er kaldt ute, så jeg tar med meg dyna og en varmeflaske, legger meg i sofaen, nyter det vakre været, mens jeg sovner i den gode sofaen som på ingen måte kunne blitt bedre og drømmer om at det kan være sånn for alltid.

(Nå har jeg kommet helt ut av hvordan man stiller inn farger og bakgrunn for blogginnlegga. Det får pulsen til å stige i kveld merker jeg. Den nye sofa'n begynner å bli nervøs, så jeg får redigere det senere.)