Havet lever



Jeg forguder havet. Det har jeg alltid gjort.

 Da jeg var liten var vi mye på en hytte vi hadde på Lyngør. Der jeg hadde sovereom hadde jeg vinduet rett ved der  jeg hadde puta. Jeg hadde vinduet åpent, og hver morgen våkna jeg opp til havutsikt og lukten av sjø. Stort sett satt Pus i vinduskarmen og vekka meg, og sa hei.  Mange ganger våkna jeg til lyden av en sjekte med en måkesverm rundt da naboen hadde vært ute og fiska. Og jeg VISSTE SÅ godt da hvor eksklusivt dette var, og kjente på hvor heldig og takknemlig jeg var for å kunne oppleve dette. Jeg våkna alltid før de andre i huset, så jeg gikk opp til min mormor som var nærmeste nabo og spiste frokost hos henne  etter et bad, og hørte på kassettene hennes. Vi så utover havet og nøt været – det vakre været på sjøen, uansett hvordan været var. Jeg syns det var så merkelig da folk kalte storm og regn for «uvær» med en sånn negativ tone. Det var jo det beste! Det er de beste minnene jeg har, og de er SÅ gode!  Jeg er så takknemlig for at jeg har de! Sånn var det i store deler av året i mine første 17 år, før vi solgte det huset. Men havet forsvant  ikke av den grunn, og jeg har den samme eksklusive muligheten til å se havet så ofte jeg vil. Og det er ofte! Fortsatt syns jeg vind og storm er det aller beste, og jeg er glad for at det er høst.

Det siste året har jeg tatt noen bilder fra et sted ved havet der jeg pleier å være. Jeg  har et kamera som er/var vanntett.

Jeg legger ut noen bilder jeg har tatt fra alle årstider det siste året. Jeg er en amatørfotograf, og det eneste jeg kan på kameraet er å trykke på «on», og den knappen man trykker på når man skal ta bildet. Men jeg er godt fornøyd med at jeg i det minste kan dèt.

 

 

 

 

Dette er på vei ned til der jeg pleier å være når jeg ser på havet:

 

 

 

 

Dette er tatt med mobilen. Jeg syns det var så fint med solstrålene som trengte seg gjennom skyene.

 

 

 

Dette er tatt på samme dagen, men med vanlig  kamera:

 

 

 

 

 

Dette tok jeg i vinter, det var skikkelig storm, og det var en helt fantastisk opplevelse(!!):

 

 

 

 

 

Dette er fra høst 2010, tror jeg. Jeg får et skikkelig kick av å være ute i halvmørket i et vær fult av liv:

 

 

 

 

 

Her bader jeg, mens nevøen min hiver ut brød til måkene. Det var også et kick - å svømme rundt med en hel haug av brødbiter og måker rundt meg:

 

 

 

 

Her begynner skumringstimen:

 

 

 

 

Her pleier jeg å plukke blomster og ta med en liten stein som jeg gir til folk. Slik fungerer lykkesteinen: hold den i hendene og tenk på gode minner, noe du er takknemlig for, noen du er glad i, noe du er flink til, og noe du er glad for.

 

 



 

Dette er tatt i vår på mitt hemmelig sted som jeg kaller "Flekken". For det er bare en flekk med gress som ligger helt utrolig vakkert og spesielt til midt i en fjellskråning:

 

 

 

Dette er også tatt på Flekken, men til motsatt side. Her har jeg tatt bilde av  skyggen min i en yogastilling. Jeg må innrømme at jeg ikke fikk benet så høyt opp, men det går an å jukse litt

med skygger:

 

 

Dette er meg ute en vinternatt. Rett frem er havet, men det syns ikke her. Jeg er en del ute ved havet om kveldene og nettene, spesielt om høsten og vinteren. Da er det en helt annen stemning der.Veldig skummelt og veldig rolig på samme tid

 

 

 

 

Jeg er så takknemlig for havet og alt det gir. Se at noe er i bevegelse og endring. Tankene havet gir meg.

 

Tusen takk!



Høstkolleksjonen fra Heftingsdalen

Da har høstkolleksjonen fra Heftingsdalen kommet. Heftingsdalen er en søppelplass med en gjenbruksbutikk på, så der kan man komme og bytte. Jeg fant mye for en billig penge. Her kan jeg bruke tilbehøret på forskjellige måter, kombinere,  så jeg kan bruke de samme klærene både til jobb og fest.

 

 

Her har e då gjort mæ klar for stevnemøte ; får e ikkje napp nå, så vettkje e å som nappæ!!

 

 

 

 

 

 

 

Her har jeg tatt av hatten og skjerfet, og er klar for å gå en formiddagstur ut på byen:

 



 

 

 

Her har jeg fått på mine lekre nye sko som kanskje passer best til selskap, men kan også brukes hvis jeg skal være litt ekstra fin til vanlig:



 

 

 

Dette er den samme kjolen, bare uten noe som helst tilbehør, perfekt til bruk i kirka:

 

 

 

Her har jeg byttet ut kjolen med en topp og et skjørt. Jakken er også byttet, og skoene tatt av. Å vaske er ikke alltid like gøy, men et flott antrekk - og vips - så kan jeg føle meg litt sexy mens jeg vasker, og jobben blir straks mer lystbetont:

 

 

 

Det skal ikke mer til enn å bytte jakke og belte, så er jeg klar til å dra til kontoret:

 

 

 

 

 

SE(!) - her  matcher antrekket til kontorarbeidet:

 

 

 

 

Her er veska bytta ut, og jeg har gjort en snasen "vri" med håret på hatten.:

 

 

 

 

Se det, - få antrekk kan brukes til så mangt, og kan kombineres til all slags bruk! Ta en tur til Heftingsdalen og bli ny (med brukt)!

Det var sesongens  garderobetips fra meg.

Sminketips kommer senere.

 

 

 

 

 

 

 

 

Angst

Som sagt vil jeg bruke en del av bloggen til å skrive om mine erfaringer både som psykisk syk, hvordan jeg har takla- og nå takler mine symptomer, mitt møte med psykiatrien, ansatte, behandlingsformer, medpasienter , og legge ut generell info om psykisk helse, psykiske lidelser, psykiske sykdommer, symptomer, og prøve å åpne for å snakke om- og diskutere dette.

 

Jeg tror alle mennesker kan kjenne noe på angst i mer eller mindre grad, i kortere eller lenger perioder i løpet av livet. For noen som har det i helt milde former kan takle det helt greit uten engang å være bevisst på det, for noen kan det prege et menneske i større grad, og for noen kan det bli et så stort problem at det blir en psykisk lidelse. Mange psykiske sykdommer har angst som et symptom. Det finnes flere former for angst, noen av dem er; sosial angst, generalisert angst, panikkangst, posttraumatisk stresslidelse, tvangslidelse, blant fler.

 

Hva er angst?

 

Jeg vil prøve å forklare kort om angst på en lett forståelig måte, så langt jeg får det til.

Det finnes som sagt flere former for angst. Det er i flere forskjellige «varianter», og kan utløses av ulike årsaker. Og noen ganger blir det heller ikke utløst av noe, «det bare er der». Det kan være biologisk, oppvekst, det kan  komme av traumer, og som sagt er angst et av symptomene i mange av psykiske sykdommer. Vel, som sagt vil jeg prøve å fortelle om dette på en kort og grei måte;

 

 

 

 

Det som skjer i kroppen når man har angst, uavhengig av hvilken form for angst det er, er at man får samme følelsen man får som når man er redd. Man blir redd, men ikke av en reell fare. Likevel gjør kroppen seg klar for å flukte fra en fare, eller angripe faren. Jeg kan prøve å sammenligne det med hvis man møter på en løve. Man blir livredd. Kroppen gjør seg klar for flukt- eller angrep. Blodet «forlater» de delene av kroppen som ikke trenger det i en faresituasjon. Som fordøyelsessystemet, hodet, o.l., og det samler seg i de store muskelgruppene som trengs når man er i en fare. Men når man ikke er i en reell fare, kalles det angst. Man kan hyperventilere, bli klam og svett, føle frykt, bli urolig, blant annet. Men det kan også være helt «usynlig» for omverdenen.  Altså er angst å reagere på en fare som ikke er der.

Hva kan man gjøre for å flukte fra en fare som ikke er der?  Det er det veldig mange som ikke vet, og det er veldig mange som ikke vet at det er angst de sliter med. Som sagt finnes det mange varianter for angst, og det kan oppstå i ulike situasjoner, og det kan være kronisk. Noe som kan gjøre det «enklere» - for å bruke et «enkelt» ord, er å reagere som om det skulle være en reell fare der. Som å lære pusteteknikker for å unngå  å hyperventilere for mye, fysisk aktivitet, terapi, og å få innsikt i problemene. Dette hørtes enkelt ut, men det er det ikke. Det er ikke noe som skal bagatelliseres. For mange blir det et så stort problem at man ikke kan fungere i dagligdagse ting. Selv om jeg for min egen del har øvd meg i hjel på teknikker, prøvd alt av behandlingsmetoder, og gått i årevis med terapi, opplever jeg selv fortsatt en del angst, i ulike situasjoner, former og grad. Men jeg takler det bedre enn før, og kan delta i livet på en annen måte, selv om det i perioder «stopper meg opp», og jeg bærer mer preg av det. Men som sagt – jeg takler det mye bedre enn for bare et par år tilbake (dere skulle sett meg altså… fy fader, der var det ikke stort med håp… var det håp for meg, er det håp for ALLE). Men nå har jeg mange erfaringer på at det går an å holde ut, og det går an å delta mer i livet til tross for angsten, og det går an å gjøre «vanlige» ting, uten å unngå situasjonene, - men å «stå i det». Jeg vet mye mer om det, og kan av kunnskap om det- og erfaringer på at noe kan hjelpe, takle det bedre.

Dere som leser dette sliter enten med angst selv, eller kjenner noen som gjør det. Det er mange fler enn vi aner som sliter med angst. Enten som en del av sin psykiske helse – en psykisk helse er noe alle har – som en psykisk lidelse – eller som et symptom på en psykisk sykdom.

Som jeg har skrevet om tidligere i bloggen, har jeg vært innlagt på psykiatrisk en hel haug av ganger. En av de første gangene var jeg bare inne på rommet mitt og turte ikke å gå ut i avdelingen. Kontakten min spurte meg stadig om jeg hadde angst. Jeg svarte alltid «nei...». Etter noen dager spurte kontakten min om jeg visste hva angst er. «Nei…», svarte jeg. Deretter etter noen samtaler fant jeg ut av at jeg hadde noe jeg tidligere ikke ante hva var. Kunne bare føle at det var veldig ubehagelig.

Hvordan takle noe man ikke aner hva er, og man ikke aner hva man kan gjøre med det? Når man ikke tør å snakke med noen, og man heller ikke finner ord på hva dette er, eller vet hva det er? Etter jeg fikk vite at angst var noe av det som plagde meg, fikk jeg noe mer innsikt i hva dette var. Etter hvert fant jeg ut av hva de andre tingene jeg også var/er plaget med. Det ble enklere å forstå- og takle problemene når jeg visste hva det var, og hva jeg kunne gjøre, og at jeg ikke var- eller er alene om dette. Noen ganger på psykiatrisk fikk jeg mye bra info om angst. Men noen ganger syns jeg det ble voldsomt mye fokus på angst når jeg hadde mye angst. «Du har angst, å «puste i firkant» hjelper mot angst, stå imot angsten, gå i trappa kan hjelpe mot angst, fysisk aktivitet, det kan hjelpe mot angst, angst, angst, aaaangstangstangst….» Hele «angstturen» ble det liksom bare fokusert på angst. For min del var undervisninga før- og etter de verste «bøygene» det som hjalp mest. Og når de verste bøygene kom fant jeg ut at det har mer effekt å ikke ha like mye fokus på angsten. I skrivende stund tenker jeg at det også for min egen del hørtes umulig ut… Men i de «milde» periodene, kan det muligens, i noen av tilfellene, «letne» noe om jeg puster naturlig dypt (noe som ble lettere etter jeg begynte med yoga), fikle med andre ting, det kan hjelpe noe om jeg drar ut til havet og ser utover på havet – spesielt i skikkelig uvær med mye vind og regn. Det er en grunn til at jeg foretrekker høsten fremfor sommeren. Sommer = mye folk, forventninger, mindre klær til å skjule arr med, mye lys, osv. De fleste jeg kjenner som sliter psykisk, foretrekker de andre årstidene bedre… Høst = mørkere, roligere, mer vær og vind, mindre forventninger, kaldere...

 Nå takler jeg meg selv og livet mye bedre enn før. Til tross for en hel haug egentlig… Men jeg har det mye bedre, jeg går fortsatt i terapi som hjelper meg, jeg øver meg stadig på måter å mestre symptomer på – som bl.a. angst – og jeg trener fysisk og mentalt. Yoga er noe som har hjulpet mye for angsten min(dog da angsten ble kontrollerbart og mildere nok til å takles på en slik måte). Jeg ble introdusert for yoga av ei venninne med en helt vidunderlig sjel, Martha, for to år siden. (TAKK! Hun har også hjulpet meg mye med fokus på mestring – jeg kommer tilbake til det temaet i senere innlegg). Der lærer jeg pusteteknikker, fysiske og mentale øvelser, konsentrasjon og balanse, m. m.. For å kunne mestre slike ting som å gjøre yoga, er det mye som må være «ordna» først. Graden av angst, andre symptomer osv. Alt det jeg skriver nå vil jeg bare understreke for å si at dette ikke er enkelt, for å ikke sette lista for høyt. Det er mye annet som må «være på plass», både for å være mottakelig for terapi, og for å kunne delta i slike ting. Jeg vil bare så veldig gjerne understreke for andre som sliter at dette kan hørtes fullstendig umulig ut, når man har mer enn nok med å ha puls, og kanskje ikke ønsker å ha puls heller, men det er mulig.

Noe som er viktig når man ikke overhodet har tro på dette, er å ha tro på seg selv. (Jeg har skrevet om «Sverre» lenger nede på bloggen. Det er et slags symbol på en styrke man ikke er bevisst på at man har. Men en slags gjenstand som kan ha tro på deg, for deg, når du ikke finner den selv. En gjenstand som kan minne deg på at det finnes en styrke likevel.)

Det var noe om angst. Om du føler at det knytter seg i brystet, du føler deg redd, svimmel, klam, svett, du ikke tør si noe, tror du skal besvime, hyperventilerer, e.l., så er det sannsynligvis angst. Jeg har en kamerat som kom på sykehus fordi han trodde han hadde hjerteinfarkt. Det viste seg at det var panikkangst. Det er som sagt ulike former og grader for angst. Om du føler noe av det jeg har nevnt over, i større eller mindre grad (ingenting skal bagatelliseres!!) vil jeg oppfordre til å ta kontakt med en fagperson, - og det er mye info man kan finne på nettet også. Og du trenger overhodet ikke tro at du skal dø for at det ikke bagatelliseres, og angst kan være helt forferdelig plagsomt selv om man kan fungere normalt ellers. Det er det mange her som vet… Angst er grusomt. Det finnes måter å takle angst på - men ingen  mirakelkurer. Men etter egen erfaring vet jeg nå at det er mulig å takle angsten bedre. Og takk til de som lærte meg- og hjalp meg med det! Så får jeg jammen satse på at det kan fortsette  sånn; - opp og ned og frem.  Det er mulig å  få hjelp og få det bedre!  TRO på det, og på deg!

 

 Takk, kjære høst, for at du finnes.  
Og TAKK menneskene rundt meg.

 

 

Høstkolleksjonen fra Heftingsdalen

I dag var jeg en tur på Heftingsdalen (en søppelplass med en gjenbruksbutikk på), sammen med min mormor som skulle ha to bøker. Og der hadde de ikke bare søppel og bøker, der hadde de klær også! Og det er ikke akkurat sånn man får kjøpt på hvilken som helst butikk. Det virker som om butikkene lager en mal, eller mote som det også kalles, for at folk skal slippe å tenke og syns noe selv. Med den tanken akkurat nå, så kom jeg på at jeg har lyst til å skrive litt  om IKEA.  Alt dette kommer siden, jeg kan ikke det nå.

Nå holder det på å klikke fullstendig for meg, for nå så skreiv jeg faktisk litt, men bokstavene blanda seg, og alt ble bare kludra!! Puuuuuuust.... Jeg skreiv om en kunstner som haika, en vakker sjel og kunstner jeg hadde på telefonen, og at det var dagens innhold, men dette skrev jeg på en mer utdypende og fin måte. Men så ble alt bare ødelagt.
Vel , vel, jeg skal se om jeg får prøvd de klæra i morgen.