Angst

Som sagt vil jeg bruke en del av bloggen til å skrive om mine erfaringer både som psykisk syk, hvordan jeg har takla- og nå takler mine symptomer, mitt møte med psykiatrien, ansatte, behandlingsformer, medpasienter , og legge ut generell info om psykisk helse, psykiske lidelser, psykiske sykdommer, symptomer, og prøve å åpne for å snakke om- og diskutere dette.

 

Jeg tror alle mennesker kan kjenne noe på angst i mer eller mindre grad, i kortere eller lenger perioder i løpet av livet. For noen som har det i helt milde former kan takle det helt greit uten engang å være bevisst på det, for noen kan det prege et menneske i større grad, og for noen kan det bli et så stort problem at det blir en psykisk lidelse. Mange psykiske sykdommer har angst som et symptom. Det finnes flere former for angst, noen av dem er; sosial angst, generalisert angst, panikkangst, posttraumatisk stresslidelse, tvangslidelse, blant fler.

 

Hva er angst?

 

Jeg vil prøve å forklare kort om angst på en lett forståelig måte, så langt jeg får det til.

Det finnes som sagt flere former for angst. Det er i flere forskjellige «varianter», og kan utløses av ulike årsaker. Og noen ganger blir det heller ikke utløst av noe, «det bare er der». Det kan være biologisk, oppvekst, det kan  komme av traumer, og som sagt er angst et av symptomene i mange av psykiske sykdommer. Vel, som sagt vil jeg prøve å fortelle om dette på en kort og grei måte;

 

 

 

 

Det som skjer i kroppen når man har angst, uavhengig av hvilken form for angst det er, er at man får samme følelsen man får som når man er redd. Man blir redd, men ikke av en reell fare. Likevel gjør kroppen seg klar for å flukte fra en fare, eller angripe faren. Jeg kan prøve å sammenligne det med hvis man møter på en løve. Man blir livredd. Kroppen gjør seg klar for flukt- eller angrep. Blodet «forlater» de delene av kroppen som ikke trenger det i en faresituasjon. Som fordøyelsessystemet, hodet, o.l., og det samler seg i de store muskelgruppene som trengs når man er i en fare. Men når man ikke er i en reell fare, kalles det angst. Man kan hyperventilere, bli klam og svett, føle frykt, bli urolig, blant annet. Men det kan også være helt «usynlig» for omverdenen.  Altså er angst å reagere på en fare som ikke er der.

Hva kan man gjøre for å flukte fra en fare som ikke er der?  Det er det veldig mange som ikke vet, og det er veldig mange som ikke vet at det er angst de sliter med. Som sagt finnes det mange varianter for angst, og det kan oppstå i ulike situasjoner, og det kan være kronisk. Noe som kan gjøre det «enklere» - for å bruke et «enkelt» ord, er å reagere som om det skulle være en reell fare der. Som å lære pusteteknikker for å unngå  å hyperventilere for mye, fysisk aktivitet, terapi, og å få innsikt i problemene. Dette hørtes enkelt ut, men det er det ikke. Det er ikke noe som skal bagatelliseres. For mange blir det et så stort problem at man ikke kan fungere i dagligdagse ting. Selv om jeg for min egen del har øvd meg i hjel på teknikker, prøvd alt av behandlingsmetoder, og gått i årevis med terapi, opplever jeg selv fortsatt en del angst, i ulike situasjoner, former og grad. Men jeg takler det bedre enn før, og kan delta i livet på en annen måte, selv om det i perioder «stopper meg opp», og jeg bærer mer preg av det. Men som sagt – jeg takler det mye bedre enn for bare et par år tilbake (dere skulle sett meg altså… fy fader, der var det ikke stort med håp… var det håp for meg, er det håp for ALLE). Men nå har jeg mange erfaringer på at det går an å holde ut, og det går an å delta mer i livet til tross for angsten, og det går an å gjøre «vanlige» ting, uten å unngå situasjonene, - men å «stå i det». Jeg vet mye mer om det, og kan av kunnskap om det- og erfaringer på at noe kan hjelpe, takle det bedre.

Dere som leser dette sliter enten med angst selv, eller kjenner noen som gjør det. Det er mange fler enn vi aner som sliter med angst. Enten som en del av sin psykiske helse – en psykisk helse er noe alle har – som en psykisk lidelse – eller som et symptom på en psykisk sykdom.

Som jeg har skrevet om tidligere i bloggen, har jeg vært innlagt på psykiatrisk en hel haug av ganger. En av de første gangene var jeg bare inne på rommet mitt og turte ikke å gå ut i avdelingen. Kontakten min spurte meg stadig om jeg hadde angst. Jeg svarte alltid «nei...». Etter noen dager spurte kontakten min om jeg visste hva angst er. «Nei…», svarte jeg. Deretter etter noen samtaler fant jeg ut av at jeg hadde noe jeg tidligere ikke ante hva var. Kunne bare føle at det var veldig ubehagelig.

Hvordan takle noe man ikke aner hva er, og man ikke aner hva man kan gjøre med det? Når man ikke tør å snakke med noen, og man heller ikke finner ord på hva dette er, eller vet hva det er? Etter jeg fikk vite at angst var noe av det som plagde meg, fikk jeg noe mer innsikt i hva dette var. Etter hvert fant jeg ut av hva de andre tingene jeg også var/er plaget med. Det ble enklere å forstå- og takle problemene når jeg visste hva det var, og hva jeg kunne gjøre, og at jeg ikke var- eller er alene om dette. Noen ganger på psykiatrisk fikk jeg mye bra info om angst. Men noen ganger syns jeg det ble voldsomt mye fokus på angst når jeg hadde mye angst. «Du har angst, å «puste i firkant» hjelper mot angst, stå imot angsten, gå i trappa kan hjelpe mot angst, fysisk aktivitet, det kan hjelpe mot angst, angst, angst, aaaangstangstangst….» Hele «angstturen» ble det liksom bare fokusert på angst. For min del var undervisninga før- og etter de verste «bøygene» det som hjalp mest. Og når de verste bøygene kom fant jeg ut at det har mer effekt å ikke ha like mye fokus på angsten. I skrivende stund tenker jeg at det også for min egen del hørtes umulig ut… Men i de «milde» periodene, kan det muligens, i noen av tilfellene, «letne» noe om jeg puster naturlig dypt (noe som ble lettere etter jeg begynte med yoga), fikle med andre ting, det kan hjelpe noe om jeg drar ut til havet og ser utover på havet – spesielt i skikkelig uvær med mye vind og regn. Det er en grunn til at jeg foretrekker høsten fremfor sommeren. Sommer = mye folk, forventninger, mindre klær til å skjule arr med, mye lys, osv. De fleste jeg kjenner som sliter psykisk, foretrekker de andre årstidene bedre… Høst = mørkere, roligere, mer vær og vind, mindre forventninger, kaldere...

 Nå takler jeg meg selv og livet mye bedre enn før. Til tross for en hel haug egentlig… Men jeg har det mye bedre, jeg går fortsatt i terapi som hjelper meg, jeg øver meg stadig på måter å mestre symptomer på – som bl.a. angst – og jeg trener fysisk og mentalt. Yoga er noe som har hjulpet mye for angsten min(dog da angsten ble kontrollerbart og mildere nok til å takles på en slik måte). Jeg ble introdusert for yoga av ei venninne med en helt vidunderlig sjel, Martha, for to år siden. (TAKK! Hun har også hjulpet meg mye med fokus på mestring – jeg kommer tilbake til det temaet i senere innlegg). Der lærer jeg pusteteknikker, fysiske og mentale øvelser, konsentrasjon og balanse, m. m.. For å kunne mestre slike ting som å gjøre yoga, er det mye som må være «ordna» først. Graden av angst, andre symptomer osv. Alt det jeg skriver nå vil jeg bare understreke for å si at dette ikke er enkelt, for å ikke sette lista for høyt. Det er mye annet som må «være på plass», både for å være mottakelig for terapi, og for å kunne delta i slike ting. Jeg vil bare så veldig gjerne understreke for andre som sliter at dette kan hørtes fullstendig umulig ut, når man har mer enn nok med å ha puls, og kanskje ikke ønsker å ha puls heller, men det er mulig.

Noe som er viktig når man ikke overhodet har tro på dette, er å ha tro på seg selv. (Jeg har skrevet om «Sverre» lenger nede på bloggen. Det er et slags symbol på en styrke man ikke er bevisst på at man har. Men en slags gjenstand som kan ha tro på deg, for deg, når du ikke finner den selv. En gjenstand som kan minne deg på at det finnes en styrke likevel.)

Det var noe om angst. Om du føler at det knytter seg i brystet, du føler deg redd, svimmel, klam, svett, du ikke tør si noe, tror du skal besvime, hyperventilerer, e.l., så er det sannsynligvis angst. Jeg har en kamerat som kom på sykehus fordi han trodde han hadde hjerteinfarkt. Det viste seg at det var panikkangst. Det er som sagt ulike former og grader for angst. Om du føler noe av det jeg har nevnt over, i større eller mindre grad (ingenting skal bagatelliseres!!) vil jeg oppfordre til å ta kontakt med en fagperson, - og det er mye info man kan finne på nettet også. Og du trenger overhodet ikke tro at du skal dø for at det ikke bagatelliseres, og angst kan være helt forferdelig plagsomt selv om man kan fungere normalt ellers. Det er det mange her som vet… Angst er grusomt. Det finnes måter å takle angst på - men ingen  mirakelkurer. Men etter egen erfaring vet jeg nå at det er mulig å takle angsten bedre. Og takk til de som lærte meg- og hjalp meg med det! Så får jeg jammen satse på at det kan fortsette  sånn; - opp og ned og frem.  Det er mulig å  få hjelp og få det bedre!  TRO på det, og på deg!

 

 Takk, kjære høst, for at du finnes.  
Og TAKK menneskene rundt meg.